Byen som hater Trump

Det er en eldre mann her i byen jeg bruker mye av arbeidstiden min på.

Langt rødt slips og velfrisert hentesveis, gyllenbrun i huden.

Du forstår sikkert hvem jeg mener.

Han er flink til å snakke i store bokstaver og får mesteparten av den internasjonale medieoppmerksomheten her.

Han bomber Iran, sender nasjonalgarden inn i Oregon, fabler om å bygge riviera på Gazastripen og sånne ting.

Alle som er uenig med ham er «radical left lunatics».

Det går i et bankende kjør med utspill som får mange i Norge – og resten av verden – til å bli sittende og måpe.

Kanskje derfor har kontrasten mellom mannen bak det svarte stakittgjerdet på Pennsylvania Avenue og flesteparten av de andre innbyggerne her i DC, truffet meg litt ekstra.

Regnbueflagg og yogamatter

Det bor 700.000 mennesker innenfor bygrensen her, og bare 21.000 av dem – jeg har sjekket – stemte på Trump i fjor. Altså noen få prosent. Over 90 % ville ha Kamala Harris.

Kontrasten mellom den daglige utspills-mitraljøsen fra Det hvite hus og resten av byen her er nokså iøynefallende.

For oss som stort sett lever utenfor stakittgjerdet går det mer i vegetarmat og yogamatter enn i røde MAGA-capser, for å si det litt banalt.

DC er nå både i sentrum for Trump-universet, OG en av Amerikas mest liberale byer, på en og samme tid.

Det er for eksempel nesten tre ganger så mange homofile her i byen som gjennomsnittet i USA.

Rundt 15 % av innbyggerne her er skeive, ifølge tenketanken Williams Institute.

Byen rett utenfor Trumps kontorvinduer er faktisk USAs – per innbygger – aller gayeste by.

Da jeg var innom her i sommer var byen så tapetsert av regnbueflagg at det var vanskelig å få øye på hva butikkene her egentlig hadde i utstillingsvinduene.

Mens Trump og Co har hatt det travelt med å avvikle kjønnsnøytrale toaletter og kaste transmenn og kvinner ut av skoleidretten, slet jeg med å skimte annonsene bak all regnbuepynten i eiendomsmegler-vinduene her.

Black Lives Matter-flagg ser du også overalt her i byen, hvor nesten halvparten av innbyggerne er afroamerikanere.

Det har historiske årsaker, nærmere bestemt plantasjene i Maryland og Virginia som produserte tobakk og bomull med slavearbeid for rundt 150 år siden.

Turistyndlingen Georgetown her i DC er faktisk en gammel tobakkshavn, og de flotte husene der ble en gang bygget for disponenter og handelsfolk som tjente gode penger i slavetiden.

Det er med andre ord ganske vanskelig å finne folk som er enig med Trump i gatebildet her. Selv om de iblant ringer fra Oslo og gjerne vil høre «begge sider».

Jeg ville ikke anbefalt noen å gå på bar her i DC med rød MAGA-caps en fredag kveld.

Noe annet pussig her er at mange i Norge virker å følge mye tettere med på alt Trump sier og gjør enn mange amerikanere jeg treffer her. Livet går jo sin skjeve gang her uansett hva som skjer på presserommet i Det hvite hus. Mange merker ikke så mye til MAGA-politikken i hverdagen.

Men noe merker man. For eksempel når man treffer på en gruppe bevæpnede nasjonalgardister på fortauet.

Da jeg kom hit i august var soldater mobilisert ut i gatene. De skulle, ifølge Trump, rydde opp i kriminalitetskrisen her i byen.

Jeg traff på dem over alt en stund. Nede på metroen kunne det stå en 5–6 tungt bevæpnede karer i full uniform. Det er klart man skvetter litt.

Andre ganger kom soldater gående forbi mens jeg satt ute på en fortausrestaurant i kveldssolen. Hyggelige gutter. Jeg pratet med noen av dem og de sa de var fra Louisiana.

Som Heimevernsoldater hjemme ble mange plukket ut av vanlige jobber og familieliv og sendt hit, for å stå utenfor en fortausrestaurant en lys sensommerkveld. Politimyndighet hadde de ikke, så de kunne verken etterforske eller arrestere noen. Men de klappet gjerne hunder som kom forbi.

På TV hevdet Trump at det nå for første gang på mange år var trygt å spise ute igjen i her i byen, og at kriminaliteten ved et trylleslag var utryddet over natten på grunn av disse stakkars karene fra blant annet Louisiana.

Vel har jeg hørt mange overdrivelser og halvsannheter i norske valgkamper, men her er nå alle navlestrenger kuttet mellom retorikk og virkelighet.

For folk i DC tror jeg det hele opplevdes mer som en hilsen fra den andre siden av gjerdet. Og for dem innenfor, en måte å understreke hvem som bestemmer nå, de føler seg sikkert litt beleiret der inne bak alle sikkerhetstiltakene.

Kulturkrig på Kennedy center

For kulturinstitusjonene og museene her, merkes det derimot godt hvem som styrer nå.

Først ut var Kennedy Center, liberalelitens høyborg langs Potomac-elven, USAs mest prestisjetunge konsertscene. Et sted for de dannede dinglende øredobber.

Da Trump kom til makten i februar sparket han hele styret, og satte seg selv inn som ny styreleder.

I styret havnet også stabssjefen hans, Susie Wiles, og Usha Vance, kona til visepresidenten, jeg er usikker på hvilken kulturkompetanse noen av dem sitter på.

Vi trenger ikke woke i Kennedy center, mente Trump. Han hevdet oppsetningene var «forferdelige» og ville få USAs mest prestisjefylte konsertarena på rett kjøl.

Om noen husker det gamle Frp-utspillet om å lage bingohall av Nationaltheatret, så ta en tur hit. Her skjer det virkelig.

De siste ukene er det kunngjort at Kennedy Center skal brukes til å holde trekningen i verdensmesterskapet i fotball. En minnestund for Charlie Kirk ble det også plass til.

I vinter fablet Steve Bannon om at åpningsnummeret ved det han kalte gjenåpningen skulle være 6. januar-koret, et kor sammensatt av benådede kongress-stormere. Så langt gikk det riktignok ikke.

Nå vil republikanerne døpe om operascenen – til Melania Trump – og det er også forslag om å endre navn på hele Kennedy Center, ingen pris for å gjette hva navnet kan bli isteden.

Museene skal renses

På museene her er det også ting i gjære, for å si det forsiktig.

Smithsonian-stiftelsen driver 21 museer her, og de er blant USAs beste.

Da jeg var innom naturhistorisk museum i sommer hadde de fortsatt et helt rom om alle farene ved menneskeskapte klimaendringer.

Sånt er selvsagt ikke helt lett å passe inn i budskapet til en administrasjon som mener menneskeskapte klimaendringer er en gigantisk svindel, og at verden blir et bedre sted av å borre etter så mye olje som mulig.

Et annet Smithsonian-museum hadde nylig utstillingen «vi samles på kanten» – en utstilling over moderne vevekunst av afrikanske kvinnelige kunstnere.

Men nå skal det altså ryddes opp. En presidentordre er allerede signert, om å «redde vårt Smithsonian». Utstillinger som degraderer amerikanske verdier skal forbys.

I august fikk museene 30 dager på seg til å sende kataloger over utstillinger og nettsteder til et nytt team utpekt av Trump selv, og i spissen står den 35 år gamle advokaten Lindsey Halligan som nylig tok over som aktor i saken mot tidligere FBI-direktør James Comey.

En storslått forskjønnelse er også underveis, hører vi.

Fortauene her skal få ny asfalt, gatene ny granitt. Og gressplenene her i hovedstaden, ja de skal snart skinne. «Ingen kan mer om gress enn meg» for å sitere den du vet.

Så slik er livet i et dypt splittet Amerika. Der den ene siden får mesteparten av medieoppmerksomheten der inne i rosehagen, mens livet – stort sett – går sin skjeve gang her på utsiden.

Men neste gang du hører noe riktig himmelfallende fra en av pressekonferansene i Det hvite hus, kan det være litt fint på tenke på at det finnes et annet Amerika også, som er høyst til stede, høyst levende, de bare synes ikke så godt i malstrømmen av Trump-utspill akkurat nå.

Men de er faktisk rett på utsiden av det svarte stakittgjerdet.