Statsministeren som ingen ville ha

Frp-lederen er høyresidens redningskvinne. Samtidig er hun også den som kan sprenge hele samarbeidet.

Tallene er ikke mulig å bortforklare. I dag er det fullt og helt Sylvi Listhaugs fortjeneste at en borgerlig valgseier ikke er en utopi. Frp puster Ap i nakken på målingene, og henter drøssevis av velgere over midtstreken. Mange av dem som sist valg stemte Sp.

Men med resten av det blå laget er det skralt. Høyre er bare en skygge av gammel storhet, mens det er høyst uvisst om KrF og Venstre klarer sperregrensa.

Fra å nærmest ha en borgerlig valgseier i lomma, er det nå Jonas Gahr Støre som har overtatt ledertrøya.

Tikkende bombe

Både Høyre, KrF og Venstre må rett og slett forbedre formen betraktelig skal det bli et regjeringsskifte. I tillegg kan ikke Frp miste for mange velgere på veien fram mot 8. september.

Selv om det er Sylvi Listhaugs suksess som kan sikre blå seier, er den samtidig en tikkende bombe. For Listhaug som statsminister er ikke bare et yndet skremmebilde for venstresida. Ap-leder Jonas Gahr Støre har normalt et rikt ordforråd, men nå klarer han knapt å si to setninger uten å nevne «en Listhaug-ledet regjering». Men bare tanken på henne som regjeringssjef får også de andre borgerlige partiene til å vri seg i stolen.

Det er til å forstå. I politisk kvarter denne uka ble Listhaug gjentatte ganger spurt av programleder Bjørn Myklebust om hva hun hadde gjort for å samle de borgerlige. Hennes mangel på svar sier det meste.

Fint lite.

Derimot har hun gjort det hun kan for å provosere og distansere seg. Hun hevder Høyre er en kopi av Ap, og vil ikke styre landet med KrF og Venstre. Hun er komplett umulig å få til å stille opp på et lagbilde med de andre partilederne.

Ekko av Vedum

Listhaugs strategi er både gjennomskuelig og til å forstå. Frp har ingenting å vinne på å framstå som en husvarm del av en borgerlig blokk. Listhaug profilerer seg som et mer tydelig, folkelig og litt rampete alternativ til de vanlige partiene. For henne vil det være en klamp om foten å assosieres med den langt mer lyseblå og ansvarlige Erna Solberg eller den urbane og liberale Guri Melby.

I Frp tenker de at først må valget vinnes. Så kan man begynne å tenke på teselskap og mer forsonende samtaler.

Metoden er heller ikke ny og original. Den minner veldig om hvordan Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum forholdt seg til de andre partiene på venstresiden før valget i 2021.

Svært effektiv strategi for å vinne velgere. Men desto dårligere for å vinne venner.

I politikken trenger man begge deler.

Heller ikke Vedum ble en ønsket statsministerkandidat for andre enn sin egen harde kjerne.

Det er selvsagt politiske årsaker til dette. Et ytterparti vil uansett slite med å samle flere partier. Politikere som først og fremst har markert seg på opposisjon og noe lettvinte løsninger, er vanskelig å se for seg i en rolle som krever mange kompromisser, og hvor man virkelig får erfare at det meste er lettere sagt enn gjort.

Solo vs. samarbeid

Men Sylvi Listhaug har i tillegg en hemsko som heller ikke Vedum hadde.

Selv om ingen betviler hennes evner som hardtarbeidende politiker med god teft og sterke debattegenskaper, har hun ikke et omdømme som lagbygger. Verken i eget parti eller blant samarbeidspartiene. Tvert imot framstår Frp som et solo-show. Et vellykket et sådan.

Kontrasten kunne ikke vært større til høyreleder Erna Solberg. Hun er blitt kritisert for å ha grenseløs tålmodighet med partier og politikere som har gått over streken. Hun har også hatt stor toleranse for partienes egenart, om det er verdikonservative i KrF, ultraliberale i Venstre eller de mest opprørske i Frp.

På den annen side så finnes det knapt en statsråd som har måtte forlate hennes regjering som har følt seg dårlig behandlet.

Derfor er det lett å forstå at både Venstre og KrF tviholder på Solbergs som sin statsministerkandidat.

Men så var det disse velgerne da. For tiden har Høyre-lederen flere venner enn velgere.

Det er ikke noen tvil om hvem folket for øyeblikket peker på. Selv om det ikke er noen automatikk i at største parti må ha statsministeren (Kjell Magne Bondevik og Per Borten er eksempler på det), så finnes det også en slags grense. Derfor er det til å forstå at Listhaug heller ikke kan avvise alle ambisjoner. Det blir galt uansett hva hun sier og gjør. Med det styrkeforholdet vi ser på dagens målinger, blir spørsmålet forbli svært plagsomt for høyresiden.

Borgerlig kaos-refleksen

Så langt har det gått forbausende fint. Tidligere har de borgerlige partiene brukt betydelig krefter på kjekling og å stille ultimatum mot hverandre. KrF og Venstre har stadig beskyldt Frp for å ha dårlig menneskesyn eller å være en klimasinke. Nå holder de seg mest til noe som minner om tungetale når temaet Listhaug dukker opp.

Frp har på sin side ikke lagt skjul på sin forakt for «selvgode småpartier». Det er lite som provoserer Frp-ere mer enn deres moralske arroganse.

Sannsynligvis skjønner Listhaug omtrent hvor tålegrensa går. Men jakten på velgere gjør blind.

I resten av den borgerlige leiren er det mye dårlig skjult frustrasjon over det de mener er usportslig lagånd fra Frp-lederen.

Og med dårlige målinger for både Høyre, Venstre og KrF, rykker det fort i «borgerlig kaos»-refleksen.

Som vil være lite annet enn en gavepakke til Støre og Stoltenberg.