Da bestefar flyttet inn hos oss

Av: SAMUEL MASSIE

Eventyrer og forfatter

Å være pårørende kan være en fæl rolle.

Man blir spist opp innvendig av alt man kunne gjort, alt man burde hjulpet med, all tiden man skulle brukt, all støtten man burde gitt.

Men så sitter man der – med sitt eget liv, som man så vidt får til å gå rundt.

Jeg tror mange kjenner seg igjen i det. Mange føler seg hjelpeløse.

I FARTA: Duoen er best kjent fra TV2-serien «Samuel og bestefar». Foto: TV2

Allerede i 2027 blir det flere eldre enn yngre i Norge.

Omsorgsminister Vestre roper etter flere omsorgsengler, mer teknologi, mer penger – for systemet takler ikke bølgen som kommer.

Bestefar måtte selv bøye ryggen og tre inn i dette systemet.

Han kunne ikke lenger bo hjemme alene.

NÆRE: «Bestefar sa nylig: «Det er rart hvordan to kunne ta vare på elleve barn, men elleve barn ikke kan ta vare på to foreldre», skriver Samuel Massie. Foto: Privat

Sju uker på sykehjem fikk han.

Alt var perfekt: mat og medisiner til faste tider, omsorgsarbeidere på giv akt når han trengte noe.

Han hadde det så perfekt at han like gjerne kunne legge inn årene og gli inn i avslutningen.

SMILER FRA ØRE TIL ØRE: Bestefar Arne Ulvolden med ballonger i hånda. Foto: Privat

Jeg sto på sidelinjen, fylt av den velkjente dårlige samvittigheten – følelsen av å ikke strekke til.

Men jeg har lært at å koste ting under teppet sjelden løser noe.

Så jeg bestemte meg for å angripe kjernen av situasjonen, kjernen av den gnagende samvittigheten jeg kjente på.

«Du vil ikke heller flytte inn til meg?», spurte jeg.

Han var ikke vond å be.

Men hos meg blir han møtt av kaos.

Her svinger stemningen mellom barnegråt, høylytt eufori og plutselige spurtekonkurranser gjennom huset.

I går glemte jeg å servere ham middag. Vi sliter med å henge med selv.

Likevel har ingen av oss hatt det bedre.

På sykehjemmet fikk han en myk avslutning. Hos meg får han en fortsettelse.

Han står midt i kaoset – og nyter det.

Og jeg? Jeg slipper å bære på den konstante dårlige samvittigheten. Han er blitt en del av hverdagen.

SPILLKVELD: Bestefar og Samuel grubler på hver sin side av sjakkbrettet. Foto: Privat

Det får meg til å revurdere hvordan samfunnet vårt er skrudd sammen.

Vi jobber mer, stresser mer, barna våre har lengre dager i barnehagen, og de eldre blir stuet bort.

For hva? For å realisere oss selv? For å ha råd til en nyere bil eller høyere hekk?

Bestefar sa nylig:

«Det er rart hvordan to kunne ta vare på elleve barn, men elleve barn ikke kan ta vare på to foreldre.»

Kanskje løsningen på fremtidens eldreomsorg ikke er «mer», men at vi må tenke annerledes.

Han får meg jevnlig til å tenke over livet og valgene jeg tar – med vissheten om at jeg også en dag skal ha døden som neste kapittel.

Hva vil jeg tenke da?

Hva vil jeg tenke da?

For meg er svaret enkelt.

Jeg kunne ikke brydd meg mindre om verken bil eller busk.

Det er relasjonene jeg vil sitte igjen med.

De er ikke alltid en dans på roser, men livet har lært meg at de fineste tingene vokser ut av det vanskelige.

Mening vinner alltid over lykke. Derfor prøver jeg igjen.

Hvordan det går, vet jeg ikke. Men jeg tror det er rett – å prøve en gang til.

Når jeg gjør et verdioppgjør, er det ikke relasjonene som skal kuttes ned på når livet blir heseblesende.

Det er en annen ende jeg må kutte i: Den som består av alt jeg vet jeg ikke vil bry meg om når jeg selv ligger på dødsleiet.

Derfor har vi tatt et nytt verdioppgjør i vår familie.

Resultatet? Den syvende far i huset har inntatt stua.

Og selv om han trenger hjelp til BankID midt under grøtlaging, påkledning og barneskrik, så tror jeg faktisk han gir oss mer tilbake.

Han minner oss om hvem vi ønsker å være – om verdien av å gi og motta omsorg, og hvor vakkert det er å stå i relasjonene våre, i godt og i vondt.

Og hvem vet – kanskje går denne lærdommen, om alltid å prøve én gang til, så langt at jeg får flytte inn hos mine oldebarn når jeg fyller 90?

Det er vel lov å håpe.