Danby Choi kaller intervjuet for «moralsk mobbing». Det er uredelig.

Kulturjournalistikk skal tåle kritikk. Men man blir neppe klokere av Subjekt-redaktør Danby Chois spekulative synsing.

Nok en gang tegner Danby Choi opp et karikert narrativ, hvor Subjekt er de eneste i kulturmedieklassen som våger å utøve kritisk kulturjournalistikk, skriver Aftenpostens kulturredaktør Cecilie Asker. Foto: Aftenposten

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger. Les mer her.

I Subjekt omtaler redaktør Danby Choi nylig Aftenpostens dekning av Ylvis-brødrenes Eurovision-boikott som «årets billigste PR-stunt» og slår fast at «Aftenposten gikk fem på». Her kaller han et intervju med Alexander Rybak under lanseringen av årets MGP-artister for risikofri dydsposering, utført av en journalist som «tror liksom at han er Åsne Seierstad». Slikt kan gi klikk. Det er bare ikke en etterrettelig måte å kritisere journalistikk på.

Kritikken bygger han tilsynelatende på et av flere videointervjuer publisert på Instagram i forbindelse med MGP-lanseringen. Intervjuet starter med et åpent spørsmål til Rybak om hva han tenker om at Ylvis-brødrene har trukket seg, etterfulgt av oppfølgingsspørsmål. Det skal selvfølgelig være mulig å kritisere Aftenpostens publiseringer på alle plattformer, korte som lange. Men det er unødvendig å gi inntrykk av at det representerer hele dekningen.

Danby Choi er redaktør i Subjekt. Foto: Jan T. Espedal

Gjør antagelser til fakta

Det mest problematiske her er likevel premissene. Choi legger til grunn at utspillet fra Ylvis-brødrene var et rent PR-utspill, uten at det i teksten fremgår at dette er undersøkt. Deretter bruker han denne konklusjonen til å hevde at Aftenpostens journalist utsetter Rybak for «moralsk mobbing» når han stiller spørsmål om kulturboikott. Dette er å gjøre antagelser til fakta, for så å veksle det inn i en moralsk dom. Noen ville kalle det en slapp analyse. Andre ville kalle det uredelig.

Det kan virke som om Choi har misforstått et grunnleggende premiss i nyhetsjournalistikken. Det er ikke Aftenposten-journalistenes egne meninger som avgjør hvilke spørsmål som stilles, det er hva som rører seg i samfunnet og nyhetsbildet som legger føringene. Kulturboikott har vært et hett tema lenge. Rett før jul viste en ny undersøkelse at halvparten av de spurte ønsket en Eurovision-boikott. Det gjør det ikke bare til et legitimt tema å ta opp med utøverne, men et nødvendig tema å ta opp.

Må kalles skivebom

Nok en gang tegner Danby Choi opp et karikert narrativ, hvor Subjekt er de eneste i kulturmedieklassen som våger å utøve kritisk kulturjournalistikk. «Kritiske gjennomganger av hvordan slike PR-stunt fungerer, eller kritiske spørsmål om dens tiltrodde effekt på situasjonen i Midtøsten, er ikke å spore i norsk dekning», slår han fast. Det er skivebom.

På lederplass har Aftenposten argumentert for at NRK «ikke bør la seg overtale til å brukes som politisk aktør» i Eurovision-debatten. På nyhetsplass har Aftenposten dekket den manglende dokumenterte effekten av kulturboikott, blant annet i saken om Øya-festivalen. Selv har jeg som kulturredaktør vært tydelig på at Eurovision vil bli dekket både som kulturarrangement og nyhetshendelse, med vurderinger forankret i nyhetsbildet og i journalistiske kriterier, ikke i press utenfra.

Spekulativ synsing ved tastaturet

Mellom tendensiøse antagelser og konstruerte påstander finnes det en god diskusjon om kortformatets begrensninger på sosiale plattformer. Men den diskusjonen forutsetter at kritikken gjør det journalistikk selv skal gjøre, nemlig å undersøke premissene og belyse saken før dommen felles. For akkurat nå for tiden kan det virke som Subjekts svar på kritisk kulturjournalistikk er spekulativ synsing ved tastaturet.