De nye skjermrådene? De er krevende for de fleste av oss

AFTENBLADET MENER: De nye skjermrådene blir krevende å følge for de fleste av oss. Men det er gode grunner til å legge seg i selen.

Torsdag la regjeringen fram Helsedirektoratets nye skjermråd. Her ved helseminister Jan Christian Vestre. Foto: Javad Parsa / NTB

Barn under 13 år bør ikke ha smarttelefon. Det er den skjermen det er aller vanskeligst for oss voksne å følge med på. Og følge med, det bør vi.

I alle fall ifølge Helsedirektoratets nye råd om nettopp skjermbruk. De første ble luftet og sendt på høring i sommer, og førte til over 3500 innspill og tilbakemeldinger. Nå har nye råd blitt lagt til. At barn fra 6–12 år ikke bør ha tilgang til internett uten tilsyn og foreldrekontroll, er ett av dem. Da gir det neste seg selv – hvis et barn i den alderen skal ha mobiltelefon, bør de voksne vurdere hvilke funksjoner som trengs. Her ryker smarttelefonen i praksis.

Vi har fått større kunnskap om hva som kan skade barn med digital skjermbruk. Vi vet at bruken i seg selv tar så mye tid at det går utover søvn, fysisk aktivitet og sosialt samvær, alt sammen grunnleggende for barns utvikling.

At konsentrasjonen går ned, både for barn og voksne, tar fra oss muligheten til å fordype oss og strekke både tanke og tåleevne. Og for ethvert menneske, uansett alder, er det ganske overveldende å få hele verdens krig og uro i egne hender, hele tiden.

Vi vet også at mobbing og utenforskap kan ramme barn og unge hele døgnet, for de kan alltid nås, de kan alltid se hva de ikke får være med på. Og de kan nesten alltid ramme andre på grusomt vis, men slippe å se hva det gjør med den som rammes.

Det siste året vet vi at foreldre har gått sammen om å begrense skjermbruk og utsette smarttelefoner og bruk av sosiale medier. At de har klart det, er ganske oppsiktsvekkende. Vi tipper at kunnskapen vi har om de ulike sidene ved dette, har gjort det enklere å holde ren moralisering utenfor diskusjonen på foreldremøtene.

Men dette er ikke lett. Det er de daglige vanene våre som utfordres. Ikke bare barn og unges, men også våre egne. Det er hverdagsrytmen, og det er hverdagsroen, det er måten vi er til stede på i verden, på et vis.

Vi griper til mobilen for å melde oss ut litt, eller for å kjenne at vi ikke er alene, at det finnes folk der, at det finnes noen som er som oss, at familie og venner er der, at avtaler blir gjort der. Det er slik vi holder oss oppdatert på hva som foregår i livene vi bryr oss om, når vi ikke har dem rundt oss. Og det er mulig å finne et slags selskap der, selv om du bare skroller.

Vil vi beskytte barns utvikling og hva de kan bli utsatte for digitalt, er det likevel nødvendig å gjøre den skjermen mindre viktig. Og helst holde den unna barns hender, lommer og sinn til de når tenårene.

Det er en tung oppgave. Men kunnskapen vi nå har, bør veie tyngre.