Den muligheten får vi ikke igjen i vår levetid. 

De fleste byggeprosjekter i Kristiansand i nyere tid har ført til at byen er blitt til en rotete samling av bygg uten noen overordnet plan. Det har gjort at byen ikke lenger har noe særpreg, med unntak av Posebyen. Kristiansand er i ferd med å bli som hvilken som helst annen by.

Det eneste man synes å ha vært opptatt av har vært byggehøyder, hvor diskusjonen mellom utbyggere og kommunen har dreid seg om hvorvidt man må redusere høyden med en eller to etasjer. Og utbyggernes hjerter har ofte vært godt skjult bak lommeboka i venstre brystlomme.

Når byen snart blir kvitt containerne på Lagmannsholmen så bør de ikke erstattes av pregløse bocontainere, bur i sør. Slike har byen mer enn nok av. Denne kremtomten, som jeg vil kalle Lagnadsholmen, ligger der gryteklar, og den er hele byens og alle innbyggernes eiendom.

Nå må de som vi har gitt politisk tillit i valg, løfte blikket, og ta avgjørelser som vil tåle tidens dom   Havneområdet er byens generøse favn. Det var denne åpne favnen som utvandrerne forlot, og det var den samme varme favnen som ønsket dem velkommen hjem. Havnen var favnen. Amerikabåtene la til ved Silokaia, og de av oss som har levd en stund glemmer aldri de feststemte julebåtene med juletre i masten og sørlendinger på vei hjem under treet. Landeveiene inn til byen er blitt til pregløse innfartsårer.

Kristiansands favn omfavner nå Kilden og Kunstsilo. Begge var prosjekter som støtte på stor motstand, men som alle, med unntak av noen få krybbebitere, nå ser verdien av.

Et gammelt ordtak sier at «Kvar mann ber sin eigen lagnad.» Men enhver by bærer også sin egen lagnad. De som i Kristiansand bestemmer over byen, og havna, har nå byens lagnad, også kalt skjebne, i egne hender. Kremtomten eies og drives av det kommunale foretaket  Kristiansand Havn KF, som er eid av Kristiansand kommune. En rett handling i rett tid kan endre byens skjebne for alltid.

Lagnad refererer i Håvamål til en skjebne som kan være uungåelig, men diktet fokuserer like mye på menneskelig visdom, måtehold, vennskap og verdien av et godt "ettermæle", det vil si rykte. Den varige lagnaden, er det rykte som overlever døden.

Kristiansand kan lære mye ved å studere  havneutvikling andre steder. Hamburg Hafen City. København/Nordhavn. Toronto Waterfront. London King’s Cross. Bergen Dokken. Trondheim Nyhavna. New York Little Island og Battery Park.

Om to år er det lokalvalg, og utviklingen av Lagnadsholmen vil vise om de som nå har vår tillit, og de som vil få den i neste valgrunde, evner å skape noe enestående for generasjonene som kommer etter oss. De bør starte med å utlyse en internasjonal lukket konkurranse om utviklingen av Lagnadsholmen. Honorar til alle de inviterte. Juryen for konkurransen bør være bredt sammensatt av medlemmer med bakgrunn innen arkitektur, landskap, byliv, økonomi, maritim kompetanse, kultur, og også inkludere ungdom.

Før konkurransen utlyses, så må det vedtas et tydelig kvalitetsprogram for hele arealet. Det må gis klare signaler om hva man ønsker seg. Utbyggingsplanen må sikre allmen adgang til sjøen, brede allmenninger fra sentrum til vannet, en sammenhengende havnepromenade, og en blågrønn infrastruktur som håndterer forventede klimaendringer. Byen må bestemme seg for hva den ønsker av kultur- og næringsinnhold, høyder og silhuett, kai, boliger og sosial miks. Og man må ikke ende opp med en «profittmur» som stenger verden ute, og Kristiansand inne.

Selvsagt må det ligge en bærekraftig økonomi i  bunnen, men det altoverskyggende må ikke være å skape mest mulig penger til å bygge containerhavnen i Vige.

De man inviterer til konkurransen bør ha mestret liknende oppgaver med havnefronter andre steder i verden, ikke for at de skal kopiere hva de har gjort andre steder, men for å vise at de har evne til å lage en gjennomførbar plan med en sørlandsk vri.  Målet må ikke være å skape «Posebyen by the sea».

 Vi har nå en sjelden mulighet til å gi dem som ankommer sjøveien et godt førsteinntrykk av byen. «You never get a second chance to make a first impression». Den muligheten får vi ikke igjen i vår levetid.

Når planen er ferdig utviklet og vedtatt, så kan man gjerne fordele enkeltelementene til deltakere i et offentlig-privat samarbeid.

Deretter bør det nok oppnevnes et utvalg for å følge opp prosjektet slik at det ikke faller ut av favnen underveis.