Den nåværende paven har levd opp til navnet han tok

Den siste tidens ordkrig mellom pave Leo XIV og USAs president Donald Trump er en bekreftelse på at verdens største kirke nå er ledet av en pave med et skarpt blikk på uretten i verden, skriver kronikkforfatteren. Foto: Yara Nardi, Reuters / NTB

Den nåværende paven har levd opp til navnet han tok.

Denne uken er det ett år siden den hvite røyken steg opp fra pipen over Petersplassen og en forholdsvis ukjent amerikaner trådte ut på balkongen for å møte folkemassene som den nye paven.

Den 69 år gamle Robert Prevost tok navnet Leo XIV – inspirert av den forrige paven med dette navnet: pave Leo XIII, som ledet kirken fra 1878 til 1903 med et sterkt sosialt engasjement og en ny tilnærming til moderne demokratier.

Den nåværende paven har levd opp til navnet han tok. Den siste tidens ordkrig mellom ham og USAs president Donald Trump er en bekreftelse på at verdens største kirke nå er ledet av en pave med et skarpt blikk på uretten i verden.

Unik symbolsk makt

Katolisismens globale overhode og den militære supermaktens øverstkommanderende er på hver sine måter to umåtelig mektige amerikanere. Men der hvor Trump med mange kristne velgere i ryggen har fått en nærmest ubestridt militær makt, så har paven en unik symbolsk makt.

Kristendommen er verdens største religion, og den katolske kirken er den desidert største kirken. Når paven taler, lytter ikke bare den drøye milliarden katolikker som tilhører den katolske kirken. Hele verden er adressat for budskapene som sendes ut fra Roma.

«Hvor mange divisjoner har paven?» spurte en gang Josef Stalin, som neppe var imponert av den kostymepregede Sveitsergarden i Vatikanet. Men at den lille kirkestaten er lite imponerende militært sett, forhindrer ikke at paven har stor påvirkning på en annen innflytelsessfære.

Moralsk megafon

Pavestolen har det som Barack Obama kalte «en moralsk megafon». Det forstår tydeligvis den sittende pave, som vet å heve stemmen og indirekte kritisere det han anser som illegitime kriger og farlig stormaktsspill i vår tid.

Gjennom hele påskehøytiden var fred et gjennomgangstema i talene fra Petersplassen. «Må den som har våpen i hånd, legge dem ned! Må den som har makt til å starte kriger, velge fred!» forkynte paven første påskedag.

Historiens første pave fra USA formulerte seg i generelle termer, men temaet var neppe tilfeldig valgt idet USA og Israel hadde startet en ny krig i Midtøsten.

Hverken spesifikke land eller statsledere ble nevnt av paven. Men det kristne fredsbudskapet fikk en resonans i den globale offentligheten som gjorde at USAs president tydeligvis følte seg truffet. En nærtagende amerikansk president hadde behov for å gå til angrep på paven, som han kalte «svak» og «liberal» til tross for at paven aldri hadde navngitt Trump i noen av sine prekener. Pavens ord hadde en merkbar effekt.

Forstår verdenssituasjonen

At Trump følte seg truffet av pavens ord, er en bekreftelse på at Leo XIV forstår hva slags verdenssituasjon han forkynner det kristne evangeliet inn i. Dernest forstår paven også at kristen tro blir brukt av Trump-administrasjonen til å rettferdiggjøre bombetokt og krigsforbrytelser, siden Leo XIV til stadighet kritiserer at den kristne gudens navn misbrukes for å begå urett.

Allerede før han ble valgt til pave, tok Leo som daværende kardinal til motmæle mot visepresident og katolikk J.D. Vance og hans politisering av katolsk tro i amerikansk politikk. En kardinal som var nærmest usynlig i sosiale medier, rykket ut på plattformen X og hevdet at J.D. Vance tok feil i at nestekjærligheten primært gjelder nærmeste familie og mindre grad andre trengende: «J.D. Vance is wrong: Jesus doesn’t ask us to rank our love for others», retvitret kardinal Prevost.

Og midt under Trumps mest kontroversielle deportasjon av migranter fra USA til Bukeles fengsel i El Salvador var den daværende kardinalen ute på X igjen for å protestere.

Kanskje var det ikke bare for å protestere mot Trump, men også for å signalisere til de andre kardinalene om hva slags pavekandidat han var. Han var i alle fall ingen trumpist, selv om han kom fra USA.

Kritikk av Trump

«Jeg frykter ikke Trump», svarte paven i et sjeldent øyeblikk der han navnga presidenten på vei tilbake fra statsbesøket til fire afrikanske land nå i april. Der hadde han forkynt at «verden herjes av en håndfull tyranner» (preken i Kamerun 16. april), som av mange ble tolket som kritikk av Trump.

Paven befant seg i katolisismens store vekstområde. Mens katolisismen taper terreng både i Europa og på det amerikanske kontinentet, så vokser pavens kirke i Afrika. Det er også en verdensdel hvor kravene om at kirken mykner opp sitt forbud mot kvinnelige prester og likekjønnet ekteskap står svakere. Presset om at kirken anerkjenner homofiles rettigheter kommer fra katolikker i vestlige land som Tyskland, hvor kirken allerede taper oppslutning.

Interne forhold

Dessuten er presset mindre på at den nåværende paven gjør noe med interne forhold i kirken.

Da argentineren Jorge Mario Bergoglio ble valgt til pave i 2013, var den katolske kirken i en dyp krise. Seksuelle overgrep og økonomiske skandaler viste for en hel verden at en ny pave måtte rydde opp. Bergoglio tok det helt nye pavenavnet Frans for å symbolisere en ny start der kirkens tale om økologi, migrasjon og sosial rettferdighet i betydelig grad fortrengte oppmerksomheten om maktmisbruk.

Pave Frans’ blikk på ytre samfunnsforhold ble gjenstand for mer medieoppmerksomhet enn interne forhold. Og internt ryddet pave Frans til dels opp med å sparke korrupte tjenestemenn og skjerpe inn sanksjoner mot overgripere.

Skarp brodd mot krig

Pave Leo XIV flyter til en viss grad på pave Frans’ popularitet.

Det er ikke helt uberettiget, for Leo XIV er en pave i Frans’ bilde: Han er ingen reformator av kirken og konservativ i spørsmål om kjønn og seksualitet. Samtidig har han en skarp brodd utad mot krig og urettferdighet – en tydelig tale som han forsøker å samle kirken rundt.

Han maner til kirkens enhet. Og det var betegnende at Leo XIV i en av sine første prekener som pave satte enhet øverst på sin ønskeliste for kirken: «Jeg vil at vårt første store ønske er en forent kirke, et tegn på enhet og på fellesskap» (18. mai 2025).

Mest fornuft

Politikk er ofte blitt fremstilt som en samfunnssfære for rasjonelle beslutninger som bør holdes ren og beskyttes mot irrasjonelle religiøse ideer.

Men i en verden der to gamle amerikanske menn innehar rollene som klodens mektigste leder innenfor henholdsvis politikk og religion, så er det den religiøse stemmen som ser ut til å tale med mest fornuft – ikke den politiske.

Det har ett år med historiens første pave fra USA vist oss.