Den tause volden finnes i norske institusjoner

Det skjer i institusjoner over hele landet. Ikke nødvendigvis gjennom roping eller slag, men gjennom stillhet, unnvikelse og likegyldighet. Det er dette vi må våge å se.

Som samfunn er vi flinke til å lage festtaler om omsorg, men altfor dårlige på å stille grunnleggende spørsmål: Hvem har egentlig ansvar for kvaliteten på eldreomsorgen? Hvem sikrer at pleierne får nok kunnskap og støtte til å møte pasientenes behov – også de psykiske? Og hvem våger å snakke høyt når noe går galt?

Jeg har fulgt eldreomsorgen tett i ti år. Det jeg har sett, er ikke et ondsinnet system. Men det er et system som i praksis tillater at svake og utsatte mennesker lever i uvisshet, stillhet og dårlig behandling – ofte uten at noen sier ifra.

Den tause volden finnes i norske institusjoner. Det er ikke alltid fysisk vold, men en type fraværsvold: fravær av trygghet, verdighet, samtale, blikk, tilstedeværelse.

En lederrolle med sprikende ansvar

En studie fra Malin Emilla Rosel Magerøy viser hvordan sykehjemsledere opplever sitt arbeid som en balanse mellom pasientsikkerhet og personalledelse. Det høres rimelig ut – men studien inkluderte bare 13 ledere i hele landet. Er det virkelig nok til å forstå kompleksiteten i norsk eldreomsorg?

Forskningen peker på det som ledere selv beskriver som et «dobbelt ansvar»: De skal sikre god behandling for pasientene og samtidig støtte ansatte, ofte i krevende situasjoner, med for lite tid og ressurser. Men det er ikke bare dobbelt. Det er flerdimensjonalt: de skal også være økonomer, administratorer, konflikthåndterere og – noen ganger – brannslukkere.

Hva sier det oss? At ledere står i et system uten tydelige rammer, med for lite støtte, og uten reell kontroll med kvaliteten på det viktigste: pasientenes liv og sikkerhet.

Fryktkultur i pleien

Mange institusjoner sliter med rekruttering og høyt sykefravær. Men enda mer alvorlig er den kulturen som gjør det vanskelig å si ifra. Flere ansatte har fortalt at det finnes en usynlig, men sterk frykt for å varsle om kritikkverdige forhold. Avviksskjemaer fylles ut – men havner i skuffen. Ingen vil lage bråk. Ingen vil "skade miljøet".

Forskning har vist at i slike miljøer blir lojalitet viktigere enn faglighet. Stillhet blir en måte å beskytte både karrieren og arbeidsplassen på. Men hvem beskytter pasientene?

Når ansatte ikke har psykologisk trygghet – altså opplevelsen av at de kan si ifra uten å bli straffet – får vi et omsorgssystem bygget på frykt og fortrengning. De svakeste betaler prisen.

Hvor er kontrollen?

Det finnes lover og forskrifter for eldreomsorgen. Men spørsmålet er ikke bare hva som står i dem – det er hvem som følger dem opp, og hvordan. I dag ligger tilsynsansvaret i stor grad hos kommunen selv og Statsforvalteren. Men når kontrollen skjer lokalt, og lojalitetsbåndene er tette, blir det vanskelig å være uhildet.

Hva om vi tenker nytt? La staten stå for eierskap og bygg – mens kommunene kun står for drift. Slik får vi likeverdige bygg, og slipper evige budsjettkamper. Og hva med en nasjonal, uavhengig tilsynsinstans – fri for lokalpolitisk press?

Den filosofiske forpliktelsen

Den tyske tenkeren Erich Fromm skrev at “likegyldighet er menneskehetens største fare”. Det gjelder også oss i dag. Når vi unngår å se, når vi tier, når vi normaliserer uverdige forhold – da gjør vi oss selv til medansvarlige. Vi skaper en omsorg hvor de ansatte ikke tør si fra, og hvor de eldre blir redusert til oppgaver i et journalsystem.

Vi må tørre å spørre: Hvem er dette systemet egentlig til for? Er det for politikerne? For budsjettene? For fasadene? Eller er det for menneskene – de gamle, de sårbare – som vi en gang sa vi skulle ta vare på?

Hva vi trenger nå

• Et nasjonalt, uavhengig tilsyn, fri for lokal lojalitet.

• Psykologisk trygghet for ansatte, der varsling belønnes – ikke straffes.

• Obligatorisk opplæring i psykisk helse og pasientforståelse.

• Systematisk evaluering av nyansatte, og vurdering av personlig egnethet.

• Ledere som tåler å lære, og ikke styrer med frykt, fasade og taushet.

Omsorgens kjerne er ikke systemer og prosedyrer. Det er menneskelig nærvær. Tid. Trygghet. En hånd å holde i. Det vet alle som noen gang har mistet noen, eller vært alene i rommet med et menneske som ikke lenger kan si sitt.

Stillhet. Fravær. Unngåelse. Likegyldighet. Frykt.

Det er denne volden som skader mest. Og som vi altfor sjelden våger å se.

Den vi ikke erkjenner, kan vi ikke endre.

Åpen