Den vanskelige veien videre

Så ble det stille.

Etter halvannet intense år mellom en kronikk i VG og en endelig dom fra tingretten.

Gjert Ingebrigtsen er dømt, men ikke for mishandling. Og rettsdørene er lukket for godt for en familiekonflikt som har skapt forbløffet interesse også godt utenfor Norges grenser.

Og ingen orker helt å si det høyt, det alle tenker og noen nødvendigvis føler ekstra sterkt på:

«Hva nå?»

For den stillheten og mattheten mange føler på vil ikke vedvare særlig lenge.

Uforsonlige fronter

Heller ikke denne helgen får vi de første svarene på hva den sportslige fremtiden vil bringe.

Jakob Ingebrigtsens akillesskade gjør at det ikke blir noe møte med amerikanerne Hocker og Nuguse og resten av feltet på Bowerman Ile under Diamond League-stevnet i Eugene.

Men det er bare en utsettelse av det alle venter på.

For snart forflytter konflikten mellom Gjert Ingebrigtsen og hans løpersønner seg igjen ut på friidrettsarenaene rundt omkring i verden.

Der befinner allerede Ingebrigtsens nåværende elev, Narve Gilje Nordås, seg.

Det blir møtepunkter – og ikke av det hjertelige slaget.

Men allerede før den tid burde det komme avklaringer.

Noen har kommet allerede. I den grad noen skulle tro en rettslig avklaring på noen måte kunne være en ny start.

Jakob Ingebrigtsens bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen ba umiddelbart Narve Gilje Nordås holde ord og bryte samarbeidet med Gjert Ingebrigtsen etter dommen på kroppskrenkelse, som denne uka er rettskraftig.

Det nektet Nordås. I stedet uttrykte han etter et løp i Finland et ønske om en slags form for forsoning, i den grad det er mulig.

Storebror og agent Henrik Ingebrigtsen løp også i samme stevne, men forsvant uten ett ord om noe.

Ingenting av det han sa i sitt vitnemål i rettssaken tyder på noen stor vilje til forsoning fra ham heller.

Norges Friidrettsforbund kunne sittet på nøkkelen, men har lenge vist at de ikke engang virker å ane hvor på døra låsen sitter.

Forbundets forskjellsbehandling

Mistroen til forbundet som fasilitator er nemlig stor på begge sider. Til det har de vært for utydelige i alt de har foretatt seg. Hvilket kanskje virker som en liten selvmotsigelse, i den grad at forskjellsbehandlingen av nasjonens to beste mellomdistanseløpere har vært åpen.

«Idrettsutøvere på toppnivå tåler ikke støy», som assisterende sportssjef Håvard Tjørhom sa i retten.

Og det er en slags logikk i dette, som det er mulig å videreføre:

Hvorfor skal de ta sjansen på å risikere at verdens beste ikke lenger er det.

Men hva slags kommunikasjon de har hatt overfor Gjert Ingebrigtsen og hans elever Narve Gilje Nordås og Per Svela er fortsatt ubesvart.

Slik kan det ikke fortsette på samme måte.

At Gjert Ingebrigtsen ikke blir akkreditert til mesterskapene i overskuelig fremtid, virker alle å være innforstått med.

Men at han skal kunne hindres fysisk fra alle potensielle møtepunkter med sin sønn og tidligere elev Jakob blir mer ulogisk for hvert skritt nåværende elev Narve Gilje Nordås tar på veien tilbake mot verdenstoppen.

Ingenting tyder heller på at far Gjert har noe umiddelbart ønske om å strekke ut noen familiær hånd ved å selv forholde seg til sønnens ønske om å slippe å se ham.

Om det er på høydesamlinger eller i konkurransesammenheng.

En unødvendig anmodning

Forbundet virker også å ha valgt å opprettholde anmodningen om å få Gjert Ingebrigtsen suspendert gjennom vedtak i påtalenemnda i Norges idrettsforbund, selv om nemnda så langt ikke vil imøtekomme ønsket.

Det fremstår heller ikke umiddelbart som noen klok eller konstruktiv beslutning fra forbundets side.

Den nyvalgte friidrettspresidenten, Runar Bålsrud, har sagt han skal invitere partene til samtaler. Han gjør lurt i å ikke love særlig mye mer.

For motviljen hos særlig Jakob Ingebrigtsen er åpenbart stor.

Og forbundet virker fortsatt ikke å ha en egentlig plan.

Det alle trenger er likevel en avklaring. Og ikke minst en mye større grad av åpenhet.

Verdens beste mellomdistanseløper gjennom flere år endte rettssaken i det juridiske paradoks at han ifølge dommen ble trodd på sine fortellinger fra barndommen og rundt hva faren hadde gjort mot ham.

«Jakob har avgitt en troverdig forklaring», som det står i tingrettens dom.

Men uten at det var tilstrekkelig til en dom for mishandling mot Jakob og hans søster, som var sakens andre fornærmede.

Fordi det også ble avgitt andre forklaringer som gjorde at det forelå «rimelig tvil om tiltaltes skyld».

Akilles eller alt det andre

I rettsapparatet er uansett Ingebrigtsen-saken nå i mål.

På friidrettsbanen er den kanskje lenger unna enn noen gang.

«Vil saken påvirke meg som idrettsutøver? Helt sikkert», sa Jakob Ingebrigtsen i sin sluttkommentar i tingretten i Sandnes.

Siden har han vært skadet.

Akillesen som har plaget ham i lengre tid, har utsatt sesongstarten, som egentlig skulle vært på Bislett 12. juni, på ubestemt tid.

Nå er Jakob Ingebrigtsen heller ikke påmeldt Diamond League-stevnet i London 19. juli.

I stedet er Narve Gilje Nordås på listen over mulige deltagere.

Når Jakob Ingebrigtsen selv en gang er tilbake i løpebanen etter det lange skadeavbrekket, vil ethvert tegn på svakhet tolkes og sikkert overtolkes.

I den grad svakheter i det hele tatt er noe han har på repertoaret.

For hvilke motkrefter er det i så fall er det i så fall som hindrer ham mest?

Er det akillesen? Rettssaken? Er det begge deler?

Eller er det rett og slett konkurrentene. Inkludert en annen rogalending ved navn Narve Gilje Nordås.