Denne teksten er ikke skrevet for å gi dårlig samvittighet

Ingen ting var lenger spesielt. Ikke maten, ikke lukten i gangene, ikke dagene som gikk. Kanskje med unntak av to ting Hans fortsatt holdt fast ved: Erik Fromm og Hannah Arendt – hans to favoritter. Sitater fra dem kunne fortsatt dukke opp i tankene hans. Som en slags beskyttelse.

Men nå var det noe nytt som bekymret ham: lekkasjene. Han hadde begynt å bruke bleie, og i dag var den gjennomvåt. For en time siden trakk han i alarmsnoren. Han satt ubehagelig våt, men ingen kom. Til slutt kom en pleier. Hun så utmattet ut, svetten rant nedover ansiktet. Hun ristet på hodet og sa:

– Kan du vente til etter kveld? Alt står på hodet nå.

Hans tenkte på et uttrykk han hadde lest hos Fromm, og svarte stille:

– Det kan vente.

Når han ble trillet inn i dagligstuen, ble han sittende blant andre som halvsov. TV-en sto på fullt volum – et barneprogram merket «+3 år». Det var sjelden noen å prate med, og samtalene forsvant i støyen. Den verste følelsen var likevel lukten. Urin og avføring. Mange satt i timesvis uten å få skiftet bleie. Hans hadde klaget, men fikk bare høre at personalet hadde viktigere ting å gjøre. De var underbemannet.

Han hadde lagt merke til noe annet også. Nye pasienter kom ofte inn med farge i ansiktet og noe glød i øynene. Etter noen måneder var de blitt tynne, bleke – nesten gjennomsiktige. Det var som om de var dyppet i hvitt pulver og plassert på rommene sine. Og ute i frisk luft? Nesten aldri. De fleste ble sittende innenfor disse veggene til det ikke var mer igjen av dem.

Det gikk mot kveld. Hans var alltid en av de siste som gikk til sengs. Plutselig hørte han en lyd i gangen – en tralle som trillet forbi. Han åpnet døren forsiktig. To pleiere kom trillende med en kropp pakket inn i et hvitt laken. Det var Olav. Han hadde gått bort tidligere på dagen. Nå ble han trillet ned i kjelleren – likkjelleren – som om han skulle fjernes i det stille.

De gjorde det alltid om kvelden, så ikke pasientene skulle merke noe.

Hans lukket døren og satte seg på sengen. Han visste det nå: Dette var hans siste jul. Det som gjorde mest vondt, var ikke kulden i rommet eller ensomheten. Det var vissheten om at det ikke var noen igjen å ta farvel med.

Hans satt i sin gule godstol og så ut av vinduet. Der satt han i timevis hver dag. Stolen var én av de få tingene han fikk med seg fra leiligheten da han flyttet til sykehjemmet. Han var heldig – han hadde fått et rom med utsikt. Noen av de andre stirret bare rett inn i en murvegg.

Tankene hans vandret – spesielt til Dagny, kona som døde for noen år siden. Hun hadde en vakker stemme. Han husket sangene hun pleide å synge. De prøvde å få barn i mange år, men det gikk aldri. Til slutt forsonet de seg med det.

Etter at hun døde, visnet han. Først forsvant styrken i beina. Så begynte minnene å glippe. Det ble klart at han ikke kunne klare seg selv. Omsorgshjemmet ble siste stopp.

Denne teksten er ikke skrevet for å gi dårlig samvittighet. Den er heller ikke et angrep på pleiere som løper beina av seg. De gjør så godt de kan.

Men dette er et rop fra stillheten.

En påminnelse om hva det betyr å bli gammel i Norge i dag. En påminnelse om at verdighet ikke bare handler om helsebudsjett og bemanning, men om nærvær, om tid, og om noen som ser deg. Til det siste.

Åpen

Åpen

Åpen