Dersom det finnes noe form for bølge i Vesten, er det først og fremst populismen

Zohran Mamdani vant med en retorikk som ligner på den mange av hans politiske motstandere bruker, skriver Arina Aamir. Foto: Shannon Stapleton / Reuters / NTB

Dersom det finnes noe form for bølge i Vesten, er det først og fremst populismen.

Det viste seg at også en muslim, innvandrer og selverklært sosialist kan bli borgermester i New York.

Verden er i stadig endring. Det snakkes om en høyrebølge i Vesten, men i New York ble det natt til onsdag valgt en muslim som borgermester – i byen som har flest jøder i hele USA. Zohran Mamdani er en selverklært sosialist, og skal man tro Trump, er han så radikal at han til og med kan anses som en kommunist.

Men så viser det seg at det kanskje ikke er høyrebølgen som er på fremmarsj. Det er først og fremst populismen.

Mange sammenligner Mamdani med Trump. De peker begge på reelle utfordringer for vanlige folk og kommer med enkle løsninger som er lett å forstå for folk flest.

Skremselsbildet av sine politiske motstandere karikeres, og ens egne konkrete, men ofte urealistiske løsninger er med på å øke populariteten, uavhengig av hvor i det politiske spekteret en måtte stå.

Ofte er det løsninger på folks økonomiske utfordringer. Mange kjenner på at lommeboken er trang og familiebudsjettet må strammes inn. Da er Mamdani og andre populisters retorikk om gratis-prinsippet på en rekke tjenester lett å bli overbevist av. Til tross for at vi vet at disse løftene sjelden innfris.

Mamdani symboliserer alt det ytre høyre vil få bukt med: innvandrere, sosialister og aller mest muslimer.

Men her har en muslim vunnet frem og blitt historisk med en ganske så lik retorikk som mange av hans politiske motstandere bruker.

Det er heller ikke mange år siden Storbritannia fikk sin første statsminister med indisk bakgrunn. Selv om han representerte det konservative partiet, viser det likevel en trend i Vesten i 2025.

Vi bryr oss ikke lenger om folks tro, om folks utsende eller hvor brun man er i huden.

Vi ser på deres karisma, deres virkelighetsforståelse av våre hverdagsutfordringer og løsningene de har på våre problemer.

Derfor kan både Trump og hans høyrepopulisme styre USA, samtidig som Mamdani og hans sosialisme kan styre byen Trump kommer fra.

Det er derfor Rishi Sunak kunne styre Storbritannia, samtidig som Reform var på fremmarsj på en og samme tid.

Det er også muligens grunnen til at mitt parti, Høyre, ikke har klart å løfte oss og nå ut så bredt som det vi har pleid å gjøre.

For når konkurransen er enkle løsninger på komplekse problemer, er det ikke rart at populismen vinner frem.

Det gjelder både innvandringsspørsmålet, der populister på høyresiden ofte vil stenge grensene på dagen eller kutte i bistand som enkle innsparinger, mens ansvarlige partier, som Høyre, ønsker seg en stram, men rettferdig innvandringspolitikk med vekt på integrering, språk, arbeid og samfunnsansvar.

Det handler også om politikere som foreslår store skattekutt, samtidig som de skal øke utgiftene, uten å vise hvordan dette skal dekkes inn. For partier som Høyre er det åpenbart at man skal kutte skattene, men det må også dekkes inn og bidra til at man styrer på en bærekraftig og forutsigbar måte.

Selv om det er ansvarlig, blir det for lite konkret, og man taper ofte i møte med populister som får alt til å virke svart-hvitt.

Konsekvensen blir at ansvarlige politikere og partier blir stadig mer irrelevante uavhengig av hvilken farge det er på ideologien deres.

Dersom det finnes noe form for bølge i Vesten, er det først og fremst populismen.