Det begynner å snike seg inn litt angst

Fredag 6. juni 2025. Datoen ble tidlig blinket ut som en mulig stor anledning. Helt siden trekningen av kvalifiseringsgruppene og kampoppsettet kom, så vi at alt kunne ligge til rette.

Vi skulle åpne med to bortekamper, før en av storkanonene Tyskland eller Italia ventet komme på besøk til Ullevaal.

Jeg lanserte et mulig drømmescenario med seks poeng på de to første bortekampene til landslagssjef Ståle Solbakken bare noen timer etter trekningen var klar, i en episode av Bakrommet.

Det var en gyllen mulighet til å legge ordentlig press på det som kom til å bli gruppefavoritten, før de skulle reise til Ullevaal. Han tonet det selvsagt litt ned, men var med på resonnementet.

«Det kunne vært bedre, det kunne vært verre», var hans korte oppsummering av trekningen.

Vi gjorde jobben i første del av kvalifiseringen, fikk rett og slett en drømmestart. Seks poeng, gode prestasjoner, samt hele syv plussmål i banken var mer enn vi kunne be om. I en kvalifisering hvor målforskjell trumfer innbyrdes oppgjør, kan det til slutt bli helt avgjørende.

Dette har gitt oss lov til å gå fra å drømme om et VM med Norge, til å håpe. Jeg mener også at det er berettiget grunn til å tro.

Ja, historien har vist oss at det er i disse øyeblikkene det norske herrelandslaget i fotball skuffer oss som mest. Vi har vært der før.

Forventningene bygges voldsomt opp, kun for å gi oss et ordentlig knyttneveslag og få oss kraftig ned på jorda igjen.

«Et traumatisert folk», beskrev VGs utsendte oss som til landslagets kaptein Martin Ødegaard på den siste pressekonferansen før kampen.

Kapteinen kunne ikke peke på én spesifikk ting de hadde lært av tidligere skuffelser, men klarte i alle fall å overbevise meg om at det i dag er en spillergruppe som er mer klar og modne for anledninger som denne.

Fjorårets høst i Nasjonsligaen tror jeg gjorde underverker for en spillergruppe som før det aldri hadde lyktes med å vippe ei gruppe eller playoff-kamper i sin favør.

– Jeg la merke til noe fra tribuneplass

Følelsen av at det nå endelig kan lykkes også for «nesten-laget».

Den selvtilliten de tok med seg inn i denne VM-kvalifiseringen, er gull verdt.

Jeg la merke til noe fra tribuneplass mot Israel i Ungarn sist. Et norsk lag som ikke lot seg affisere av et litt heldig Israelsk utligningsmål, men i stedet skrudde opp tempoet og tok tilbake føringen i kampen.

– Norge har en gyllen mulighet

Jeg våger påstanden om at dette laget omtrent hadde klappet sammen for et par år siden i samme situasjon.

I kveld venter selvsagt en atskillig større oppgave. Italia er og vil alltid være en av de store europeiske nasjonene. Det vil være som en skalp å regne, og det har vi dessverre ikke så mange av de siste årene.

Samtidig er det et Italia med noen forfall som har gitt trener Spalletti mindre valgmuligheter og en svekket tropp. Legg til at de reiser til Norge med seks poeng de allerede skal ta igjen. Det største presset er på italienerne.

Dette gir Norge en gyllen mulighet.

Selv kjenner jeg på store forhåpninger om at det faktisk kan lykkes. Dette laget har kvalitetene som gjør at det fotballfaglig godt kan argumenteres for at vi slår Italia på hjemmebane. Jeg tror Norge vinner.

– Sniker seg inn litt angst

Samtidig sniker det seg som alltid inn litt angst. Frykten for at vi nok en gang skal tusle slukøret hjem fra Ullevaal.

Jeg kommer aldri til å glemme følelsen etter Skottland-kampen for et års tid siden. Ordentlig apati.

Selvsagt kan det gå galt igjen, men da har vi i alle fall et sikkerhetsnett gjennom gode resultater i de første kampene. Selv med tap venter det fort ren gruppefinale i Italia i gruppespillets siste kamp. Det roer i alle fall nervene litt, men vil i timene etter kampslutt kun være en fattig trøst.

Beskyld meg gjerne for gullfiskhukommelse, men dette er den største landskampen i manns minne.

Anledningen kan knapt bli større, for en nasjon sulteforet på mesterskap.

Fredag kveld. Et fullsatt Ullevaal.

Nasjonen kommer omtrent til å stå stille fra klokken 20.45.

Nå handler det bare om å gripe muligheten.