Det ble avfeid som grunnløse beskyldninger

De offentliggjorte Epstein-dokumentene har igjen aktualisert spørsmål knyttet til International Peace Institute (IPI), ekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul – og ikke minst Søreides rolle som utenriksminister fra 2017 til 2021.

Søreide var i denne perioden politisk ansvarlig for at Utenriksdepartementet videreførte betydelig økonomisk støtte til IPI, der Terje Rød-Larsen var leder fra 2005 til 2020. Dette skjedde til tross for at Dagens Næringsliv allerede hadde avdekket tette forbindelser mellom Rød-Larsen og Jeffrey Epstein. Initiativet til å avsette Rød-Larsen kom ikke fra utenriksministeren, men fra Kevin Rudd, styremedlem i IPI og tidligere statsminister i Australia.

Seinere avsløringer har gjort bildet enda mer alvorlig. Rød-Larsen var involvert i å koble russiske og østeuropeiske kvinner til Epsteins nettverk. Epstein overførte i 2015 250.000 dollar til Rød- Larsens private konto. I 2018 bidro Epstein ved hjelp av trusler mot selgeren til at ekteparet Juul/Rød Larsen kunne kjøpe en leilighet på Frogner til langt under markedspris. Ine Eriksen Søreide feiret selv sin 40-årsdag i parets leide leilighet i 2016. Ekteparet er nå siktet for korrupsjon.

Dette danner bakteppet for stortingsdebatten 4. februar 2021. Da gikk Rødts Bjørnar Moxnes hardt ut mot det han kalte et «elitediplomatiprosjekt», og stilte spørsmål ved demokratisk kontroll, habilitet og økonomiske interesser knyttet til IPI. Han viste blant annet til at instituttet mottok rundt 116 millioner kroner fra UD i Rød-Larsens lederperiode, samtidig som Rød-Larsen selv tok ut 45 millioner kroner i lønn.

Søreides svar var ikke bare avvisende – det var aggressivt. Hun karakteriserte kritikken som tabloid, populistisk og konspirasjonspreget og gikk i rette med Moxnes. Hun sa: «Jeg skjønner at representanten Moxnes på sedvanlig vis ønsker å konstruere ord og begreper som han syns kan fungere godt i en tabloid hverdag … på vegne av dyktige, kompetente, dedikerte og flinke norske diplomater … må jeg si at de karakteristikkene begynner jeg å bli ganske lei av å høre, og jeg håper at representanten Moxnes kan legge seg på et litt annet debattnivå».

Også Anniken Huitfeldt, den gang leder av Stortingets utenrikskomité, stemplet kritikken som «elitekonspirasjonsteorier» og advarte mot skade på tilliten til institusjonene.

I dag framstår denne debatten i et helt annet lys. Det som ble avfeid som grunnløse beskyldninger, viser å være dokumenterte forhold. Spørsmålet er derfor ikke om Moxnes gikk for langt – men hvorfor både utenriksministeren og utenrikskomiteens leder gikk så langt i å forsvare ekteparet Juul/Rød-Larsen.

Søreide har tidligere erklært seg inhabil i saker som gjelder Mona Juul. Hvorfor gjaldt ikke dette i stortingsdebatten? Talte hun som Juuls overordnede, eller som nær venn? Og hvilken informasjon satt hun på da hun så kategorisk avviste kritikken – informasjon som hun selv, som politisk ansvarlig, bar ansvaret for?

Denne saken peker ut over enkeltpersoner. Den berører det Terje Tvedt har beskrevet som det «humanitær-politiske komplekset»: et tett nettverk av diplomater, politikere, organisasjoner, forskningsmiljøer og medier, med staten som hovedfinansiør og legitimerende sentrum. Et system som deler språk, perspektiver og idealer – og som i for liten grad tåler kritisk innsyn.

Når milliarder av offentlige kroner forvaltes i skjæringspunktet mellom idealisme, politikk og personlige nettverk, er ikke elitekritikk en trussel mot demokratiet. Tvert imot er den en forutsetning for demokratisk kontroll.

Når Ine Eriksen Søreide nå står på terskelen til å bli leder for Høyre, er det rimelig å forvente mer enn taushet. En politisk leder må være villig til å erkjenne feil, ikke bare forsvare systemer hun selv har vært en del av. Uten slik erkjennelse vil denne saken forbli et symbol på hvordan norsk elitekritikk altfor lett blir avvist – helt til den viser seg å være korrekt.