Det er altfor mange som henger seg opp i hva andre mennesker «er»

2 hours ago 2

Det er mange som bærer på sterke og negative holdninger til islam og muslimer.

Etter at jeg skrev debattinnlegget i Nettavisen om ramadan-kolleksjonen til Ikea, har kommentarfeltene bare forsterket et inntrykk jeg allerede hadde. Det er trist, fordi det sier noe om hvordan enkelte ser på menneskene rundt seg.

Sammen med en muslimsk venn satt jeg og undret meg over hvordan de som har så negative følelser og holdninger til vårt mangfoldige samfunn, opplever hverdagen sin. Vi lever i en verden der mennesker med ulik bakgrunn og tro finnes overalt. Det er på jobben, på skolen, på sykehuset, i butikker og i nabolag.

Man må forholde seg til folk man ikke nødvendigvis kjenner, og møte dem med respekt. La oss ta et eksempel: Du blir lagt inn på sykehus, og det er en muslimsk lege eller sykepleier. Eller du handler på apoteket, og det er ei kvinne bak disken som bærer hijab. Poenget er veldig enkelt: vi er alle mer enn vår religion eller kultur.

Vi har mange roller å fylle, ansvar og liv sammen med dem vi bryr oss om. At noen bærer hijab eller har en annen tro enn deg, betyr ikke at vi ikke kan ha mye til felles, samarbeide eller møtes i hverdagen.

Mye av det jeg ser i kommentarfeltene, handler ikke bare om å kritisere konkrete saker, men om antakelser. Det skrives ofte bastant hva muslimer «står for», «mener» og «representerer». Enkelte har en oppfatning om at alle oppfører seg og gjør ting på en og samme måte. Men det er umulig å gi et felles bilde av muslimer. Tro og religion praktiseres på mange ulike måter.

Jeg har for eksempel fått kritikk på et debattinnlegg jeg skrev i Fædrelandsvennen om: «Er det greit å ha venner av motsatt kjønn når man er i et forhold?», hvor mitt budskap var tydelig ja. Uten at de som kritiserer, vet noe om min religionstilhørighet, blir det skrevet at jeg ikke kan mene dette hvis jeg skal være en «god muslim».

Et vennskap er et vennskap, uansett kjønn

Åpen

Jeg har valgt å ikke svare på spørsmål om religion. Det dukker opp av og til, om jeg er troende eller ikke, og kun noen av mine nærmeste vet svaret. Det handler ikke om at jeg ikke våger å stå for hva jeg tenker og tror, men om at forventningene og vurderingene som følger, gjør at det ikke «frister» å åpne seg opp om temaet. Tro er for meg en personlig ting, og det burde det få være for alle.

Men det gjør meg litt trist. For det får meg til å tenke på hva slags samfunn vi egentlig er i ferd med å bli, når folk føler de må forklare eller skjule sider ved seg selv for å bli møtt med respekt. Enten om det er fordi man er muslim, ikke lever opp til andres forestilling om en «god muslim», eller fordi man ikke tror. Det er altfor mange som henger seg opp i hva andre mennesker «er», i stedet for å se dem først og fremst som det vi alle er: mennesker.