Det er for svakt av redaktørene

Sakene ligner hverandre: Det er alltid gripende, det er alltid sterkt, og det er alltid egnet til inderlig innlevelse. Bildene driver publikum i samme retning, skriver Anki Gerhardsen om medienes dekning av aktiv dødshjelp. Foto: Aftenposten

Menneskene som protesterer, havner aldri på A-magasinets forside.

«Det var ikke slik hun ville dø. Rikke Whelan de Lange (32) fikk ikke den døden hun kjempet for. Men kampen hun sto i, lever videre.»

Over teksten på A-magasinets forside er det et fotografi av en død, ung kvinne i åpen kiste. Hun er vakkert sminket, hårlokkene flommer rundt henne, og innimellom lokkene ligger det blomster.

Aftenposten har over tid fulgt Rikke Whelan de Langes personlige kamp for lovendring hva gjelder aktiv dødshjelp i Norge. Parallelt har hun selv vært svært syk av kreft, og i høst døde hun. Aftenposten har skrevet om de Lange flere ganger, men nå var det altså siste kapittel.

Forsiden i hovedutgaven 21. november, forsiden i A-magasinet samme dag, en omfattende reportasje, en podkast, og også et stort utvalg fotografier ble de Langes siste kontakt med offentligheten.

Foto: Faksimile, A-magasinet

En privatisert diskusjon

Det er vanskelig å gå inn i en diskusjon om Aftenpostens arbeid når det er så tett knyttet til et menneske som ikke lenger lever. Hennes foreldre og familie skal kanskje lese dette. De bærer på sorgen og tapet. All kritikk, alle motargumenter vil være uløselig knyttet til den unge kvinnen de elsket og nå har mistet. Og nettopp i dette smertefulle og vanskelige ligger også det store problemet med denne formen for journalistikk.

I likhet med en rekke andre medier i Norge privatiserer Aftenposten det som egentlig burde være en fri og åpen diskusjon om aktiv dødshjelp. Det gjør debatten mye vanskeligere, ja, nesten umulig å føre.

Problemet er ikke at publikum får møte ekte mennesker som er personlig berørt. Problemet er at det journalistiske arbeidet om og om igjen vinkles fra nøyaktig samme ståsted: Leseren møter en person, oftest kvinne, oftest ressurssterk. Hun forteller om egen sykdom, egen smerte og et gjennomtenkt ønske om å få slippe resten av det sykdomsforløpet hun har foran seg.

Det er alltid gripende, det er alltid sterkt, og det er alltid egnet til inderlig innlevelse. Bildene driver publikum i samme retning. De er stilige, velregisserte, nesten glansede, og de skaper et bånd mellom leseren og den dødssyke.

Alle sakene ligner hverandre

Alle disse reportasjene viser mennesker som er i psykisk balanse. Alle har somatiske lidelser med dødelig utgang. De fremstår sterke og aktive, velformulerte og reflekterte.

De har familie og venner, de vet hva de vil. Og spørsmålene publikum skal dvele ved etter lesning, er alltid de samme: Hvorfor skal dette mennesket måtte gå gjennom denne krevende og vonde sluttfasen? Hvorfor kan de ikke få en bedre ende på livet? Hvorfor i all verden kan vi ikke endre lovverket og si ja til aktiv dødshjelp?

For et par år siden lot Dagbladet oss møte Pernilla (39). Hun hadde bestemt seg og var på vei til Sveits for å få hjelp til å dø.

I august presenterte NRK oss for Maria (43). Hun var kreftsyk og ville selv bestemme når hun skulle dø. Reportasjen hadde et stort utvalg bilder av Maria. Mange av dem er tydelig regisserte. De viser en tøff dame med mange interesser i livet.

I september publiserte NRK en ny reportasje om aktiv dødshjelp. Da fikk vi møte Maria (66) i Nederland. Hun vil også selv bestemme når hun skal dø og har derfor signert en avtale som gir legene rett til å ta livet hennes når hun blir syk nok. Maria smiler til fotografen, hun går på tur, og hun serverer kake.

NRK har dessuten intervjuet Michael Stilson. Etter farfarens ønske hjalp Michael sin egen slektning med å dø.

For noen uker siden skrev Dagbladet om kjendistvillingene Alice og Ellen Kessler. De ville avslutte livet sammen, og det gjorde de ved hjelp av assistert selvmord.

I januar lot Aftenposten oss bli kjent med Tina (29) og hennes mor. Tina valgte å avslutte livet i Sveits. Bildene viser den unge kvinnen dagen før dødsdosen skal gis. Hun smiler til fotografen og klemmer moren sin.

I mai var TV 2 i Brussel. Der laget de en reportasje om Inès de Coune (87). Inés hadde inngått avtale allerede. Den dagen hun selv fant ut at nok var nok, skulle legen sette en dødelig sprøyte på henne.

«Jeg vil ikke være avhengig av noen», sa Inès til journalisten.

Nedsidene tones ned

Motargumentene, advarslene mot aktiv dødshjelp, bekymrede leger og forskere kommer også på trykk, men de løftes aldri frem på samme måte. Her er det nære og det følsomme helt borte. Det er nøkternt, distansert og i et begrenset omfang.

Menneskene som protesterer, havner aldri på A-magasinets forside. Et ytterligere engasjement overlates som oftest til avisenes debattsider.

Det er for svakt. Redaktørene forvalter ikke ansvaret for en nyansert og balansert fremstilling av et enormt krevende tema på en god måte.

Hvorfor får vi ikke lese dyptpløyende saker som med kraft og innlevelse viser nedsidene ved aktiv dødshjelp? Hvor er reportasjene om ensomme mennesker som vil ha hjelp til å dø? Hvor er de deprimerte? Hvor er de skadede, de fattige? Hvor er de syke barna? Hvor er de etterlatte som sliter?

Unge mennesker med psykiske lidelser utgjør en økende andel av dem som ber om assistert selvmord i Nederland, men med få unntak skrives det ikke om dem. Norsk presse viser helst ikke stilige bilder fra deres dødsplan. Hvorfor ikke?

Mange vil svare at en lovendring i Norge må rammes inn av strenge utvalgskriterier, og at mine eksempler derfor ikke vil være relevante. Men det er feil. Tiden kommer til å kverne disse kriteriene i stykker.

Rettighetstenkningen og likhetsprinsippet vil uvegerlig føre oss dit: Hvis hun med kreft skal få, hvorfor skal ikke jeg som er dypt deprimert, få? Hvem er du til å bestemme at mitt liv er mindre smertefullt og uutholdelig enn hennes?

Journalistikk skal hjelpe oss, både med å forstå og med å kunne ta stilling til komplekse samfunnsspørsmål. Men hva aktiv dødshjelp angår, har mediene i all hovedsak gitt oss propaganda.

Medierevisjonen er en spalte for mediekritikk.

Anki Gerhardsen er samfunnsdebattant og redaktør for Lytring, en debattarena ved Nord Universitet.