Det er ikke flaut å være i en situasjon der man trenger litt ekstra støtte

En virkelighet der den største prestasjonen ikke kan måles i resultater – men i det å ha klart å stå opp, puste og komme seg gjennom enda et år.

For meg har 2025 handlet om nettopp dette: å overleve.

I flere år har en spiseforstyrrelse tatt over store deler av livet mitt. Den har styrt tankene mine, kroppen min og hverdagen min. I år tok jeg et valg som kanskje ser lite ut utenfra, men som for meg har vært enormt: Jeg ba om hjelp. Jeg startet i behandling, og jeg fikk en diagnose som på mange måter har gjort livet tøffere, men også mer ærlig.

Veien dit har vært alt annet enn lett. Det er krevende å bli komfortabel med egen sykdom, og enda tøffere å få høre at kroppen er så svekket at hjertet kan stoppe. Slike beskjeder setter spor. De endrer hvordan man ser på kropp, kontroll og hva som faktisk betyr noe i livet.

Selv om jeg i dag er «friskere», er jeg ikke ferdig. Kampen er fortsatt der, og den er ofte både slitsom og ensom. Men i løpet av dette året har jeg også møtt mennesker som har fått meg til å føle meg sett, trygg og ivaretatt. Hadde det ikke vært for hjelpen jeg har fått fra de rundt meg – både profesjonelle og nære – vet jeg ærlig talt ikke hvor jeg hadde vært i dag.

Derfor deler jeg denne historien.

Ikke for å få sympati, men for å skape rom. Rom for dem som også kjemper i stillhet. For dem som føler at de «ikke har fått til noe» i år, men som likevel har holdt ut. Noen ganger er det bare å komme seg gjennom dagen mer enn godt nok.

En spiseforstyrrelse er ikke et valg. Psykisk sykdom er ikke et valg. Det eneste valget man kan ta, er å gjøre sitt beste for å få det bedre – og noen ganger betyr det å be om hjelp. Det er ingen skam i det. Det er heller ikke flaut å være i en situasjon der man trenger litt ekstra støtte. Tvert imot krever det mot.

Jula er for mange en tid som forsterker både ensomhet og vanskelige tanker. Derfor vil jeg si dette, helt tydelig: Hvis du sliter – si ifra. Hvis noen du er glad i sliter – vær der. Ingen fortjener å stå alene i en kamp som allerede er tung nok.

Når vi nå går inn i et nytt år, håper jeg vi kan gjøre det med litt mer forståelse for hverandre – og litt mer raushet overfor oss selv. Ikke alle seire er synlige. Noen av de viktigste skjer i det stille.

Jeg heier på deg som kjemper. Og jeg håper du vet at du ikke er alene.