Det er litt merkelig å være menneske akkurat nå

Likevel går overraskende mange mennesker rundt med en stille følelse av å ha rotet seg bort.

Ikke geografisk. Eksistensielt.

Vi har aldri hatt flere eksperter, flere rådgivere, flere podkaster, flere coacher, flere apper, flere kurs i pusting, tilstedeværelse og optimalisering av livet. Likevel virker det som om stadig flere sitter oppe om natta og lurer på det samme gamle spørsmålet:

Hva er egentlig poenget med alt dette?

Jeg tror ikke svaret finnes i enda en app.

Jeg tror kanskje det finnes i noe så upraktisk og gammeldags som mening.

Gjennom mange år har jeg jobbet med ungdom som strever, mennesker som har møtt veggen, utsatte voksne, mennesker med uro, sykdom, stress og slitne nervesystemer. Og det slår meg ofte hvor like vi egentlig er.

De fleste trenger ikke nødvendigvis et nytt liv.

De trenger en retning. Et håp. Noen som ser dem. Noe ekte å stå opp til.

Det er kanskje derfor jeg fortsatt finner mening ute i bekker, elver, bål, regnvær og naturarbeid.

For naturen driver ikke med selvbedrag.

En bekk som er ødelagt later ikke som den er frisk. Et tre står ikke og prøver å «optimalisere seg selv». En sjøørret bryr seg overraskende lite om personlig merkevarebygging på LinkedIn.

Naturen bare er.

Og kanskje er det nettopp derfor mange mennesker finner ro der ute. Fordi naturen fortsatt lever i virkeligheten, mens vi andre etter hvert har flyttet inn i et slags digitalt venterom hvor alle er litt slitne og ingen helt vet hva de venter på.

Det er nesten litt komisk.

Vi har blitt så effektive at vi ikke lenger har tid til å leve. Så oppkoblede at mange føler seg ensommere enn før. Så opptatt av å dokumentere livet at vi glemmer å være i det.

Og midt oppi dette sitter voksne mennesker og måler søvnen sin på klokke – før de blir stresset fordi søvnen var dårlig.

Det er jo egentlig fantastisk.

Vi er antakelig det første samfunnet i historien som trenger terapi fordi vi har det for komfortabelt.

Samtidig er det noe vemodig over det hele.

For under all støyen tror jeg mange bærer på en ganske enkel lengsel: Å kjenne at man betyr noe. At man hører til. At det man gjør har verdi.

Ikke nødvendigvis stor verdi. Bare ekte verdi.

Jeg ser det når mennesker samles rundt et bål. Når ungdom får ansvar. Når noen rydder plast i ei elv uten å få betalt. Når slitne menn møtes til kaffe, badstu og prat og plutselig ler litt igjen. Når barn står i en bekk og oppdager at det faktisk finnes liv under steinene.

Da skjer det noe. Skuldrene senker seg. Pulsen roer seg. Folk begynner å puste litt dypere.

Som om kroppen husker noe hodet har glemt.

Kanskje mening med tilværelsen ikke handler om å bli rikest, mest effektiv eller mest synlig.

Kanskje det handler om å være nyttig mens man er her.

Om å reparere litt av det som er ødelagt. I naturen. I andre mennesker. I seg selv.

For verden er urolig nå. Det er krig, uro, polarisering, klimafrykt, økonomisk usikkerhet og et nyhetsbilde som får det til å virke som om menneskeheten er fem minutter unna full kollaps før frokost.

Men midt i alt dette finnes det fortsatt mennesker som planter trær de aldri skal sitte i skyggen av.

Det gir håp. Og kanskje er håp egentlig ikke en følelse. Kanskje håp er handling.

Et lite bål i regnet. Ei hand som hjelper. En ryddet bekk. En unge som blir sett. Et menneske som orker én dag til.

Det er ikke sikkert meningen med livet er større enn det.

Men kanskje er det også nok.