Det er nesten ikke til å tro

Det er nesten ikke til å tro.

Den røslige, karslige Sverre Anker Ousdal, den ruvende skikkelsen fra norske filmer og norske kinolerreter, er ikke mer.

I flere tiår var han en av Norges fremste «leading men». Han var karismatisk og kompleks, med en uanstrengt maskulinitet som, det skal sies, mange kvinner responderte spesielt sterkt på.

Streng og dragende mystikk

Det var strengt tatt ikke så rart at det var han som ble bedt om å spille Baron von Trapp i oppsetningen av «Sound of Music» i 1988.

Hovedrollen som Maria von Trapp ble gestaltet av hele Norges Sissel Kyrkjebø.

Det var avgjørende at den mannlige hovedrollen var én som det både var troverdig at den langt yngre Kyrkjebø kunne falle for, men også en som kunne utstråle anstendighet i tillegg til en slags streng og dragende mystikk.

En helt for barn

Ousdal var på den tiden ikke bare kjent fra Nationaltheatrets hovedscene. Han hadde spilt i en av Norges største filmsuksesser, «Orions belte» fra 1985.

Han var blitt en helt for barn gjennom «Klabb og Babb», barne-TV-raringene han og Øivind Blunck gjorde stor suksess med på syttitallet.

Og for min generasjon er han for evig den lakoniske fortellerstemmen som følger Postman Pat over broer og langs landeveier på den engelske landsbygda.

Alt dette bidro til å gjøre Ousdal til en skikkelse som ikke bare var vidt kjent, men også allment respektert – både for sin rekkevidde og utstråling som skuespiller, og for sin vilje til å gå inn i mange ulike prosjekter og nå et bredt publikum.

Følte seg ikke hjemme på skolen

Det stod ikke skrevet i stjernene at han skulle oppnå det nivået av berømmelse.

Gutten fra Flekkefjord følte seg aldri hjemme på skolebenken, og var blant annet en tur til sjøs for han kom inn på Teaterhøgskolen i Oslo, som han gikk ut fra i 1965.

Evnen hans til å erobre scenen var der fra begynnelsen av, og gjennom karrieren skulle det bli alle mulige store roller fra verdenslitteraturen, fra Ibsen og Shakespeare til Harold Pinter.

Han var pastor Manders i «Gengangere», tittelrollene i «Byggmester Solness» og «Brand». Han var «Macbeth» og «Richard II» og «Kong Lear», William Shakespeares mest berømte og sammensatte mannlige hovedroller.

Han var en inntrengende Lavrans i Liv Ullmanns filmatisering av «Kristin Lavransdatter», og en Quisling i ubehagelige dialoger med Max von Sydows Knut Hamsun i Jan Troells film «Hamsun». Og han spilte mot sin egen sønn, skuespiller Mads Ousdal, som selv skulle bli en toneangivende skuespiller.

Beskjeden stjerne

Ingen skulle tro at bak den bydende mannen på scenen stod en skuespiller som stadig gruet seg til alle øyne skulle være festet på ham.

Sverre Anker Ousdal forble en beskjeden gutt, selv om verden hyllet ham mer og mer.

Han soknet stadig tilbake til Sørlandet, til Flekkefjord og Lista, til
snekkerarbeider, til oppgaver som kunne gjøres med hendene, på egen hånd og i ensomhet.

Et liv rammet av tragedier

Han opplevde også sin andel tragedier. Etter en feilslått operasjon ble han i praksis blind.

Kjæresten Kjersti Holmen ble rammet av Alzheimer og gled fra ham.

Men oppi alt fortsatte han å jobbe, som skuespiller, i dette underlige yrket som han var så ekstremt dyktig i, men som han alltid hadde blandede følelser for.

Denne våren skulle han stått på Nationaltheatrets scene. Nå kommer ikke det til å skje.

Men det er med takknemlighet flere generasjoner av publikummere, unge og gamle, kan se tilbake på et vidt og bredt og mangslungent utvalg roller, blåst liv i av en mann som på en måte føles som en skuespiller fra en annen tid: En
skikkelse det var umulig å ta øynene fra.