«Det er nettopp disse valgene vi må tørre å diskutere»

Debatten om kraft og strømbruk i Norge blir ofte teknisk og fjern. I realiteten handler det om noe helt enkelt: Hva vi bruker krafta vår på – og hvem som til slutt tar regninga.

EU har et strømbehov på rundt 300.000 MW. Norge kan eksportere maks rundt 5.000 MW gjennom kablene. Det tilsvarer omtrent 1,6 prosent. Selv om vi eksporterer for fullt hele tiden, utgjør det knapt en forskjell i det europeiske kraftsystemet.

Likevel merkes dette svært godt her hjemme.

Strøm er ikke bare en vare i et marked. Det er en grunnleggende ressurs for industri, arbeidsplasser og bosetting. Når vi eksporterer kraft, eller binder den opp i nye, store forbrukere, påvirker det direkte tilgjengeligheten og prisene for folk og næringsliv i Norge.

Så til det som angår oss lokalt i Kvinesdal.

Datasenteret som er planlagt på Ertsmyra er estimert til et forbruk på rundt 3 TWh i året. Dette er et kontinuerlig forbruk – døgnet rundt, hele året.

Til sammenligning produserer Rafoss kraftverk rundt 34–38 GWh årlig, altså 0,034 TWh. Det betyr at det vil kreves nærmere 90 kraftverk på størrelse med Rafoss for å dekke strømforbruket til ett enkelt datasenter.

Dette setter dimensjonene i perspektiv.

Rafoss kraftverk er dimensjonert med en effekt på 9,9 MW – altså rett under 10 MW. Det klassifiseres som et lite kraftverk, og gir begrenset produksjon sammenlignet med hva som potensielt kunne vært hentet ut i perioder med høy vannføring.

I tillegg er det et uregulert elvekraftverk som stenger ved store flommer. Med andre ord: Når vannføringen er på sitt høyeste, og potensialet for kraftproduksjon er størst, produseres det ikke strøm.

Dette er ikke nødvendigvis feil i seg selv – men det er et valg.

Og det er nettopp disse valgene vi må tørre å diskutere.

Avtalen mellom kommunen og Sira-Kvina, som ble godkjent av posisjonspartiene, bygget på flere forutsetninger. Blant annet var den knyttet til en større utbygging i Knabe–Sollis-området. Dersom denne ikke ble realisert, ville også flere av tiltakene i avtalen falle bort.

I dag vet vi at denne utbyggingen ikke gjennomføres, fordi den anses som for kostbar. Dermed står vi igjen med et resultat som avviker fra forutsetningene som lå til grunn da avtalen ble vedtatt.

Dette reiser et legitimt spørsmål: Ble det gjort gode nok vurderinger?

Fremskrittspartiet stemte imot avtalen. Det gjorde også enkelte representanter fra Høyre, samt en representant fra Arbeiderpartiet som valgte å bryte med eget parti etter å ha satt seg grundig inn i saken.

Det handler ikke om å være etterpåklok. Det handler om å lære.

Samtidig står vi nå overfor en utvikling der store datasentre etableres med et enormt og kontinuerlig strømbehov. Dette er ikke fleksibelt forbruk som kan kobles ut når kraftsystemet er presset. Det er forbruk som ligger fast – uansett vær, magasinfylling eller kraftbalanse.

Og så må vi stille det spørsmålet mange unngår:

Hva skjer når vi får en tørr sommer og en kald vinter – og magasinene er på et minimum?

Hvem er det som da faktisk må redusere forbruket?

Er det datasentrene – med kontrakter og kontinuerlig drift?

Er det industrien, som Eramet Kvinesdal, som er avhengig av stabil kraft for å opprettholde arbeidsplasser og produksjon?

Eller er det husholdningene og det lokale næringslivet som igjen må ta belastningen gjennom høye priser og pålegg om å redusere forbruk?

Dette er ikke et spørsmål om å være for eller imot utvikling. Det er et spørsmål om hvilken utvikling vi ønsker – og hvem som skal bære risikoen når systemet blir presset.

Kunne mer av denne kraften vært brukt til lokal industri, verdiskaping og arbeidsplasser? Kunne vi i større grad sikret at ressursene fra våre egne vassdrag kommer lokalsamfunnet til gode?

Kvinesdal har lange tradisjoner som kraftkommune. Nettopp derfor har vi også et ansvar for å forvalte ressursene våre på en måte som gir mest mulig tilbake til innbyggerne.

Strøm er ikke bare kilowattimer. Det er grunnlaget for fremtidig vekst.

Når det blir knapphet, er det ikke de største forbrukerne som først merker det. Det er folk flest. Og det er et politisk valg.

Roald Aamodt

Styremedlem,

Frp Kvinesdal