Det er noe dypt uvirkelig ved å bo i Norge og høre at María Corina Machado omtales som en «krigshisser»

KRONIKK: Det er noe dypt uvirkelig ved å bo i Norge og høre at María Corina Machado omtales som en «krigshisser».

Nobels fredspris har alltid vært omstridt, og den har ofte vært politisk. Men fredsprisen til Machado handler i bunn og grunn om noe enkelt: et folk som forsøkte å gjenskape demokratiet gjennom demokratiske midler. Foto: Ariana Cubillos / AP

En kvinne som har levd i skjul i over et år fordi regimet i Venezuela truer med å ta livet av henne. En opposisjonsleder i et land der rundt åtte millioner mennesker har flyktet, der nær 900 politiske fanger sitter bak lås og slå, og der et presidentvalg i 2024 ble stjålet så åpenlyst at selv internasjonale observatører fastslo at det ikke kunne kalles demokratisk. Likevel er det ikke diktaturet som vekker størst raseri hos enkelte norske fredsaktivister og deler av ytre venstresiden. Det er kvinnen som våget å samle et folk til et demokratisk opprør mot det – og Nobelkomiteen som ga henne prisen.

På den ene siden står venezuelanerne selv. Mennesker som på tvers av partier og sivilsamfunn telte stemmer og sikret valgprotokoller i skjul for at regimet ikke skulle viske dem bort. De vant et valg, men lever fortsatt under diktatur. Og i dag, i eksil eller i skjul, får de høre at deres frihetskamp er et problem for norske fredsaktivister og politikere på ytre venstreside.

Hva er fred?

På den andre siden står et norsk venstreorientert debattmiljø der fred defineres som fravær av amerikansk maktbruk, ikke som fravær av politisk undertrykkelse. Her handler det om Trump, Netanyahu og Nobels testament. Machado passer dårlig inn i denne fortellingen. Hun tar ikke høylytt avstand fra USAs militære press, og hun har forbindelser til republikanske politikere. Det er nok til å plassere henne i samme bås som alt som lukter av amerikansk imperialisme. Og i den båsen kan hun avskrives som «ingen fredselsker».

I mellomtiden blir Venezuela ikke noe bedre. Økonomien har kollapset. I perioder har nitti prosent av befolkningen levd i fattigdom. Lønninger på noen få dollar i måneden. Et helt samfunn presset ut i svart økonomi for å overleve. Millioner har flyktet. De som er igjen, lever med tomme butikker, vold og frykt.

Likevel reduserer våre norske, selverklærte fredsaktivister dette diktaturet til en fotnote. Det viktigste er å rope «USA – henda vekk fra Latin-Amerika». Så lenge det er Washington som kritiserer et regime, må regimekritikerne også mistenkeliggjøres. Da kan millioner av flyktninger, politiske fanger, matmangel og stjålne valg skyves til side som «komplekse nyanser». De passer dårlig inn i plakatene foran Det Norske Nobelinstitutt.

Hva handler det om, da?

Det er selvfølgelig legitimt å være kritisk til militær maktbruk. Historien fra Irak, Libya og Afghanistan er ikke akkurat en katalog over vellykkede demokratieksporter, selv om det finnes enkelte unntak. Det går også an å mene at amerikanske militæroperasjoner i Karibia er feil og farlige. Men det er noe helt annet å gjøre venezuelanernes kamp for demokrati og frihet til et problem nettopp fordi den, i en konkret situasjon, delvis sammenfaller med amerikanske interesser. Da er ikke poenget lenger å beskytte et folk mot krig. Poenget blir da å beskytte sitt eget verdensbilde mot noe så ubehagelig som at også høyresiden kan støtte en frihetskamp. Støtt frihetskamp ja, men ikke sånn.

Det mest oppsiktsvekkende er når aktivister helt åpent sier at protestene egentlig ikke handler om Venezuela. Tenk litt på det. Man protesterer mot en pris som for første gang på lenge gir et undertrykt folk håp – uten å involvere dem – og sier samtidig at saken ikke egentlig handler om dem. Det er vanskelig å forestille seg en mer paternalistisk form for solidaritet. Fred blir noe som defineres her av aktivister og venstresidepolitikere, mens de som faktisk lever under diktaturet, reduseres til kulisser i et større ideologisk protestteater.

Passer ikke inn i fortellingen

Nobels fredspris har alltid vært omstridt, og den har ofte vært politisk. Men fredsprisen til Machado handler i bunn og grunn om noe enkelt: et folk som forsøkte å gjenskape demokratiet gjennom demokratiske midler, mot et regime som svarte med vold, fengslinger og valgfusk. De kunne valgt våpen. De valgte stemmesedler. De kunne gitt opp. De valgte å telle stemmer i skjul og risikere sine egne liv for å dokumentere sannheten. Nå har de prøvd alt. De trenger hjelp, ikke belæring om hvordan demokrati «egentlig» skal bygges på fredelig vis. For venezuelanere handler dette ikke om abstrakte teorier om imperialisme som diskuteres trygt av aktivister i Oslo. Det handler om å kunne leve et fritt liv.

At dagens venezuelanske regime, støttes økonomisk, militært og politisk av Russland og Iran, vekker heller ikke stort engasjement hos verken demonstrantene eller nestlederen i Rødt. Det passer dårlig inn i fortellingen og forbigås derfor i stillhet. Problemet er USA, og det latinamerikanske høyreorienterte entourage som stiller seg bak Machado.

Spørsmålet er om reaksjonene hadde vært de samme dersom Nicolás Maduro var en slags Pinochet. Det får vi forhåpentligvis aldri trenge å finne ut. Likevel er budskapet brutalt og ærlig: Vi vil gjerne ha fred og slippe flere kriger. Men for dere som lever under et venstreautoritært diktatur, får dere nøye dere med fred slik vi mener den skal skapes.