Det er noe vi overser i Midtøsten

Norge har gode grunner til å være pragmatiske i møte med en kompleks region. Men pragmatisme forutsetter klarsynthet. For det vi kaller kontakt, kan andre steder oppfattes som anerkjennelse, skriver innleggsforfatteren. Bildet: Irans øverste leder Ali Khamenei. Foto: Vahid Salemi, AP/NTB

Norges politikk i Midtøsten kan gi spillerom til autoritære regimer.

Utenrikspolitikken er på dagsordenen. Krigen i Gaza og folkeretten preger samtalen. Det er betimelig.

Statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) har gjentatte ganger deltatt i det politiske ordskiftet for å forsvare regjeringens linje i Midtøsten.

Men det er noe vi ikke snakker om: hvordan politikken Norge fører i regionen, kan ha styrket udemokratiske aktører.

Strategien i kaoset

Gjennom flere tiår med støtte til grupper som Hamas, Hizbollah, houthiene i Jemen og ulike militsgrupper i Irak, bygget regimet i Iran opp motstandsaksen. Siden israelernes motoffensiv etter terrorangrepet 7. oktober er aksen svekket og fragmentert.

Det betyr ikke at aksen ikke var en suksess. For regimet i Iran var disse gruppene en buffer mot ytre fiender. Gjennom dem kunne regimet destabilisere naboland uten å dra konfliktene innover egne grenser.

Strategien forlenget trolig regimets levetid. Men konsekvensene for menneskene i regionen er dype og tragiske.

Et destabiliserende fotavtrykk

I Libanon står Hizbollah som en dominerende politisk og militær aktør. Mange libanesere opplever at gruppen ikke beskytter landet, men undergraver det. I Irak har iranskstøttede militsgrupper hindret etableringen av en stabil sentralmakt, og i Jemen har Irans støtte til Houthi-bevegelsen skapt en krigstilstand og en av verdens verste humanitære kriser.

Selv i den israelsk-palestinske konflikten, hvor Iran offisielt støtter palestinsk frigjøring, har innsatsen ofte hatt en annen funksjon: å svekke moderate palestinske krefter. For regimet i Iran har ikke Hamas bare vært en motstander av Israel, men også et verktøy for å presse ut rivalene i Ramallah. Resultatet er svekket utsikt til en tostatsløsning.

Og i sentrum av undertrykkelsen står menneskene i Iran. Landet preges av økonomisk stagnasjon, sosial uro og det høyeste antallet henrettelser på flere tiår, ifølge Iran Human Rights. Under folkeopprøret i 2022 og 2023, utløst av moralpolitiets drap på Mahsa Amini, risikerte utallige iranere livet sitt for regimeskifte og en overgang til et sekulært demokrati. Titusenvis ble arrestert, og mange hundre ble drept, ifølge Amnesty.

Kontaktens pris

Folkerettsjurist Morten Bergsmos analyse er at noen former for diplomatisk kontakt, spesielt med regimer som aktivt undertrykker egne innbyggere, kan føre til en form for internasjonal legitimering. Dette gjelder når dialogen ikke følges av ufravikelige krav til stans i overgrep, løslatelse av politiske fanger eller opphør av statlig hatretorikk.

Fraværet av slike krav kan tolkes som aksept – og svekke både menneskerettighetsnormene og Norges troverdighet som rettsstatsforkjemper.

Gunnar M. Ekeløve‑Slydal, assisterende generalsekretær i Den norske Helsingforskomité, er bekymret for menneskerettighetsofrene i Iran og har spurt om regimet ikke er prioritert i «den konsekvente norske utenrikspolitikken» som statssekretær Kravik tar til forsvar.

I analysen legger Bergsmo til at norske myndigheter har bånd til aktører som Robert Malley, USAs tidligere Iran-utsending, som i ettertid er blitt koblet til et iransk påvirkningsnettverk rettet mot vestlige beslutningstagere. Dette er dårlig selskap for folk som vil at sekulære, demokratiske krefter skal vinne frem i Midtøsten.

En ærlig utenrikspolitikk

Norge har gode grunner til å være pragmatiske i møte med en kompleks region. Men pragmatisme forutsetter klarsynthet. For det vi kaller kontakt, kan andre steder oppfattes som anerkjennelse. Og det vi oppfatter som pragmatisme, kan i praksis bli et pusterom for makthavere som trenger internasjonal legitimitet mer enn de trenger fred.

Det betyr ikke at vi skal kutte kontakten med aktører vi er uenige med. Men vi kan begynne med å være ærlige om hva slags politikk vi fører, og hvem vi velger å ignorere.