Det er på tide å få OL hjem til Norge

I kveld sendes OL i Milanos åpningsseremoni. Ved å arrangere OL har Italia har nemlig gjort noe jeg mener det er på tide at Norge gjør. OL i Norge vil nemlig samle nasjonen, ta idretten tilbake, og ikke minst være skikkelig gøy.

For det første vil OL hjelpe å bygge felleskap. Jo mer vi mennesker føler på fellesskap, jo mer blir vi også villig til å gjøre for hverandre. Vi blir mer villig til å betale skatt, vi blir mer villig til å kjempe for hverandre og vi får mer tillit.

Nettopp derfor trenger vi å dyrke det hele Norge har felles. Tradisjonelt sett har vi lent på kongefamilien for slikt. Med nye Epstein-filer og 38 tiltalepunkter i Marius Borg Høiby sin rettssak, tror jeg ikke vi skal sette all vår lit til dem lenger. Om noe så har de samlet nasjonen i skam og klart kunststykket å få Shaman Durek til å stige i kurs.

Det er her OL kommer inn, for vet du hvem vi ikke skammer oss over? Idrettsheltene våre, såklart. Warholm i Tokyo, Norge-Brasil i 98 og byens egen Andreas Thorkildsen i Athen og Beijing. Vi er en stolt idrettsnasjon, og vi er en stolt nasjon når vi ser idrettsheltene våre. Det eneste unntaket er når noen forsterker sømmer i hoppdressene våre (hva nå enn det betyr).

Jeg var ikke født i 1994, men i mine 27 år på jorden har jeg aldri hørt noen angre på at vi fikk Lillehammer-OL. Norge skapte nye nasjonalhelter, viste verden at vi kan å lage folkefest. En samlet nasjon så Alsgård briljere på 3-mila, Koss sette verdensrekort på skøyter, og var sammen om skuffelsen da Bjørn Dæhli tapte herrestafetten på oppløpet mot Italias Silvio Fauner. Vi blir rett og slett enda mer VI når vi samles om store idrettsarrangementer.

Men det er ikke bare for nasjonsbyggingen vi bør arrangere OL, for det vil og ta idretten tilbake. De siste tiårene har vi sett korrupte diktatorer grafset til seg store idrettsarrangementer. Kina fikk vinter-OL nesten uten publikum i flere øvelser. Vi har sett autoritære oljestater som Russland, Saudi Arabia og Qatar sportsvaske seg til høyere internasjonal status for å dekke over sine egne overgrep. OL i Milano føles som mer som unntaket som bekrefter regelen enn noe annet.

Det er mange som diskuterer sportsvasking, men jeg mener ikke svaret på at autoritære regimer får et mye bedre internasjonalt rykte, bare er å la dem holde på. I stedet for å la verdiene vi tror på tape den geopolitiske kampen, bør vi bruke samme taktikk for å fremme demokrati og menneskerettigheter. Jeg mener rett og slett det er på tide at noen sportsvasker våre verdier.

Ett motargument som ofte brukes mot OL, er at det blir dyrt. Det stemmer, men det blir billigere om vi gjør det riktig, gjenbruker våre allerede flotte arenaer og bruker OL som brekkstang for viktig samfunnsutvikling. Oppgradering av kollektivtransporten som skal frakte publikum, utøverlandsbyer som blir omgjort til studentboliger etter arrangementets slutt og mye mer kan la OL få langsiktige positive ringvirkninger.

Men la meg også avslutte med et argument som er viktig, selv om det føles litt teit. OL i Norge hadde vært gøy. Skikkelig gøy.

Vi kommer til å se nye nasjonalhelter ta gull i skisportene. Vi kommer til å dra til stadion for å se nordmenn ta brosjer i skøyter. Vi kommer til og med til å hoppe av glede og sorg etter semifinalen i curling. Alt trenger ikke å handle om sobre argumenter, samfunnsøkonomiske analyser og utredninger.

Når vi bruker titalls milliarder på verdens kjedeligste ting, nemlig et regjeringskvartal, kan vi ikke bruke litt på en av verdens gøyeste ting, nemlig ett OL? Vi lager altså alt for dyre bygninger som Qatar og Saudi-Arabia, men den delen av alt for stor oljerikdom som er skikkelig gøy, den skal vi tydeligvis ikke ha.

Er det bare de slemme oljestatene som skal få OL og fotball-VM? Hva med en snill oljestat som Norge? Om vi først skal sløse penger, mener jeg vi i det minste må ha det litt gøy sammen underveis.

Jeg tror nemlig ikke vi hadde hatt vondt av to ukers feiring av idrettsglede og nasjonen. Jeg tror ikke vi hadde hatt vondt av å fortelle barnebarna våre at “vi var der, og det var helt rått”. Jeg tror ikke vi hadde hatt vondt av av å vise verden at selv om vi ikke snakker med hverandre på bussen, snakker vi fritt mot lederne våre, og kan lage en folkefest Qatar bare kan drømme om.

Før den tid skal jeg i det minste se langrennsguttas OL-stafett neste søndag. De har nemlig mulighet til å revansjere det smertefulle tapet fra 1994, denne gangen på Italias hjemmebane.

Det samler nok ikke nasjonen på samme måte OL i Norge ville gjort, men det blir i det minste en pause fra å lese om Marius Borg-Høibys lovbrudd eller morens mailer med Epstein. Det er da noe.