Det er som om stempelet er viktigere enn resultatet

De aller fleste i Norge har for lengst fått med seg at bærekraft er fornuftig. Man reiser på bærekraftseminarer, jobber med blå og grønne skifter, og det snakkes varmt om klima, natur, ansvar og fremtid. Problemet er bare dette: I praksis skjer det forbausende lite.

Mange bedrifter forurenser kanskje litt mindre enn før. Litt mer effektiv drift, litt mindre plast. Men når det kommer til faktiske tiltak for å forbedre naturen – rense, reparere, restaurere – er det påfallende stille.

Undertegnede har i mange år jobbet med å utvikle reiselivsopplevelser i inn- og utland. I den forbindelse har jeg lært én ting: Nordmenn elsker utvalg, vurderinger og rapporter. Vi elsker forskning – og bruker titalls milliarder på å beskrive våre omgivelser. Det settes av store summer til utredning, kartlegging og analyse. Når konklusjonene foreligger, skjer det ofte fint lite. Det finnes penger til å finne ut hva som bør gjøres, men sjelden tid til å faktisk gjøre det. I flere byer har jeg sett 30–40 mulighetsstudier – men verken vilje eller evne til å omsette dem til handling.

Åpen

Da jeg i vår deltok på Villmarksmessen i Oslo, et samlingspunkt for hele friluftslivs-Norge, slo det meg hvor paradoksalt dette er. Her var mange av aktørene samlet – DNT, Bergans, Garmin og en lang rekke andre som lever av naturen – men uten at jeg kunne finne programmer som handlet om aktiv naturrestaurering, med unntak av Jeger- og Fiskerforbundet. De fleste snakket i stedet om flere hytter, flere stier, lengre preparerte skiløyper, nye arenaer og nye tilganger.

Gjennom arbeidet med Sjøørret Sørlandet, hvor vi restaurerer elver og vannveier sammen med skoler, frivillige, lokalsamfunn og tilreisende, ser vi det samme mønsteret igjen og igjen: Mange bedrifter bruker betydelige summer på miljøsertifiseringer, men svært få er villige til å bruke tid og penger på faktiske, forbedrende tiltak i nærmiljøet sitt. Det er som om stempelet er viktigere enn resultatet.

Vi liker å peke på alt vi gjør riktig når noen påpeker det som ikke fungerer. «Ja, men vi gjør jo også mye annet bra», sies det. Det er mulig. Men å først skade naturen – og deretter tilby et lite plaster – er verken spesielt overbevisende eller langsiktig.

Åpen

I Danmark har de bestemt seg for å plante én milliard trær. I Norge diskuterer vi heller om vi skal kjøpe klimakvoter fra Danmark, fremfor å rydde opp, restaurere og plante her hjemme. Samtidig trøster vi oss med at vi har «så mye natur».

Det vi ofte glemmer å nevne er at store deler av denne naturen er ensformig plantasjeskog – effektiv for tømmer, men fattig på liv. Resultatet er at arter forsvinner, og stadig flere havner på rødlista.

Dette handler ikke om å være moralist. Det handler om å flytte fokus fra prat til handling. Fra rapporter til spader. Fra sertifikater til faktiske forbedringer.

Den gode nyheten er at det ikke er komplisert. Naturen responderer raskt når vi gjør riktige tiltak. En åpnet bekk kan bli gyteplass igjen på én sesong. Barn som får restaurere natur og plante trær, tar eierskap som varer livet ut. Lokale bedrifter som bidrar konkret, får både stolthet, synlighet og reell bærekraft.

Så dette er en invitasjon – ikke en anklage. Til bedrifter, organisasjoner og offentlige aktører: Hvis dere virkelig mener alvor med bærekraft, bli med på faktisk naturforbedring. Bruk litt mindre på å fortelle hvor grønne dere er, og litt mer på å gjøre Norge grønnere – på ordentlig.

Hvis vi faktisk mener alvor med FNs bærekraftsmål, må vi også ta inn over oss at FN samtidig slår fast at vi i Norge bruker opp våre tilgjengelige naturressurser lenge før året er omme – og at ekte bærekraft derfor ikke handler om mer vekst, men om bedre forvaltning.

Fremtiden trenger ikke flere brosjyrer. Den trenger handling. Og gjerne litt jord under neglene.