Det finnes viktigere prioriteringer enn barnehager

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Hvis forskning hadde vist at fulltidsplass i barnehage for to måneder gamle barn hadde gitt bedre språkutvikling og økt yrkesdeltagelse, ville vi da anbefalt det?

Spørsmålet melder seg når man leser Aftenpostens sak om ekspertenes bekymring for barnehagedeltagelsen i Oslos bydeler (31. mars). Et ekspertutvalg har utredet tiltak for å bedre vilkårene for barn i fattige familier.

Det fremgår ikke av saken hva utvalgets medlemmer er eksperter på, men utvalgsmedlem og professor Henrik Zachrisson viser til at tidlig barnehagestart gir bedre språkutvikling, skoleresultater, økt sjanse for fullføring av videregående og høyere arbeidsinntekt.

Slike funn på makronivå er selvsagt relevante i diskusjonen. Men som det innledende spørsmålet illustrerer, er disse kriteriene en for snever tilnærming til de viktige spørsmålene om hvordan småbarnsperioden leves, og om barns utvikling.

Skal politikken følge forskerens smale fokus, får vi et samfunn med en usunn ensretting vi ikke ønsker.

Barnehage er bra for alle barn, og det er stort problem når barn begynner på skolen uten å ha lært seg godt norsk, men familier er ulike. De kjenner sine barn, og alle trenger ikke begynne ved ettårsalderen.

Barnehagedeltagelsen har økt kraftig de siste tiårene. 60–70 prosent deltagelse for ett-to-åringer i enkelte bydeler bør i seg selv ikke være grunn til stor bekymring.

Jeg bor i en av de nevnte områdene som forskeren uttrykker bekymring for. Jeg kan hilse herfra og si at dersom myndighetene vil investere noen millioner i barn og unges oppvekstvilkår, har jeg mange punkter på listen som bør prioriteres høyere.

Øyvind Håbrekke

Prinsdal, bystyrerepresentant, Oslo KrF