Det harde fredsarbeidet begynner nå

Klemmene løslatte fanger og gisler ga sine familier var ekte. Gleden de følte var ekte. Optimismen var ekte. Lettelsen, ja, den kan ingen av oss som ikke har hatt nære familiemedlemmer som gisler i Gaza under en grusom krig, eller sittende i israelske fengsler, fullt forstå.

Det gjennombruddet er det USA og Donald Trump sammen med viktige allierte i regionen, i første rekke Egypt, Tyrkia og Qatar, som skal ha æren for. I dag var øyeblikket kommet for at å slippe gleden løs, og for Trump til å nyte denne politiske seieren i medienes flomlys.

Nå var fredens tid kommet

Talen i den israelske nasjonalforsamlingen, som er en sjelden foreteelse for amerikanske presidenter, var en blanding av en planlagt tale og tilsynelatende improviserte budskap og hyllester av både det israelske vertskapet og egne medarbeidere. Det var tydelig at han var i godt humør.

Men hovedbudskapet lå likevel fast: Nå var fredens tid kommet, og Midtøsten vil tjene enormt på å legge stridighetene bort og samles for samarbeid og økonomisk vekst. Han vil bygge videre på Abrahams-avtalen han meklet fram i sin første presidentperiode.

Der normaliserte Israel forholdet sitt til fire arabiske land, Marokko, Bahrain, De forente arabiske emirater og Sudan.

Det har vært en drøm for mange presidenter å forene regionen, og få de store arabiske landene til å anerkjenne Israel. Den største prisen vil være at Saudi-Arabia, den arabiske verdens tungvekter, anerkjenner Israel.

«Fred i Midtøsten» stod skrevet på konferansen i Sharm el-Sheikh der Trump samlet ledere fra hele verden for samtaler og signering av avtalen om Gaza. Det var tidvis litt vanskelig å se hvem som var vertskapet, Trump eller Egypts president Abdel Fattah Al-Sissi.

Dype problemer løses ikke med pennestrøk

Men det var utvilsomt en voldsom politisk kraft samlet i den egyptiske feriebyen, fra europeiske stormakter til Gulf-landenes ledere, under ledelse av Trump.

Det viktigste toppmøte på 50 år, sa utenriksminister Marco Rubio før han ble korrigert av sin sjef for åpent kamera, som mente 50 år var en litt kort periode. Etterpå snakket Trump om at dagen i dag markerer slutten på 3000 år gamle konflikter i Midtøsten. Intet mindre.

På tross av Trumps stil og overdrevne sammenligninger, skal ikke betydningen av møtet underdrives eller underspilles. Han og hans utsendinger har fått til noe som glapp for Biden, som er kjærkomment rundt i Midtøsten, som gir håp.

Det er likevel vanskelig å kvitte seg med følelsen av Trump selger skinnet, og det med stor bravur, før bjørnen er skutt. Det snakkes i store ord, men dype problemer og uenigheter løses ikke med et pennestrøk.

For uansett hvor viktig møtet og dagen i dag er, begynner det virkelig arbeidet nå og her er det mye som er uklart. Hva stod det egentlig i avtalen som ble underskrevet i dag?

Hvordan skal Gaza styres i dagene og ukene som kommer? Hvilken løsning for palestinerne ser egentlig Trump for seg? Hva blir Hamas´rolle framover? Klarer USA å holde oppmerksomheten om Midtøsten lenge nok?

I talen i Knesset nevnte Trump palestinerne helt kort og i offentlige dokumenter er det ingen klare løfter om en palestinsk stat eller eventuelle andre modeller for hvordan dette skal løses.

Det hele foregår på bakgrunn av et grusomt terrorangrep og en krig i Gaza som ble verre og verre. Hvor beskyldningene om at Israel driver med folkemord på palestinerne etter hvert kom fra mange hold. Dette er anklager som fortsatt behandles i det internasjonale rettsapparatet.

To år med krig er over. Det skal vi være glade for. Likevel føles det ikke helt riktig å feire, i hvert fall for tidlig.