Det kan være en del av det som faktisk holder oss friske

Likevel blir kunst og kultur ofte omtalt som noe vi kan kutte når økonomien er trang, ikke som en investering i bedre psykisk helse. På Sørlandet hører vi stadig om ungdom som strever, samtidig som kulturbudsjetter og skolesatsinger settes under press.

Ferske Ungdata-tall fra Kristiansand viser at omtrent hver femte elev i ungdomsskole og videregående har vært mye plaget av ensomhet siste uke, og peker også på psykiske utfordringer hos mange ungdommer.

Samtidig er ungdom den aldersgruppen som rapporterer mest skjermtid. De vil slappe av, men skroller videre. Mange etterlyser fysiske møteplasser og fellesskap som oppleves meningsfulle.

I Klassekampen kunne vi nylig lese om pilotprosjektet «Kultur på resept». Der får voksne og ungdom i noen kommuner kulturopplevelser som en del av helsetilbudet. Ordningen er rettet mot personer med angst, stress og depresjon og bygger på erfaringer fra Sverige, der man har sett tydelig bedre trivsel og velvære hos deltakerne.

Det å delta i kunst og kultur er ikke bare noe ekstra fint ved siden av. Det kan være en del av det som faktisk holder oss friske. Ungdomstiden er en sårbar og samtidig formbar fase. Hjernen utvikler seg raskt, særlig på områder som handler om følelser og sosial forståelse. Det gir stort potensial for læring og vekst, men også for utenforskap og psykisk uhelse. I debatten om unges psykiske helse snakker vi ofte om press og prestasjon.

Vi snakker mindre om hva som faktisk gir dem opplevelser av glede, mening og tilhørighet. Forskning viser at kunst og kultur kan spille en viktig rolle nettopp her. I en stor norsk helseundersøkelse ser man klare sammenhenger mellom deltakelse i kunst og kultur og bedre psykisk helse, også blant ungdom. Regelmessig deltakelse henger sammen med høyere livstilfredshet og selvfølelse og lavere grad av angst og depresjon, selv når det tas høyde for sosioøkonomiske forskjeller.

Frivillig kulturdeltakelse følger sosiale skillelinjer. Barn og unge fra ressurssterke familier deltar oftere enn andre. Når kunst og kultur legges inn i skolen blir deltakelsen jevnere. Hvis tilbudene mest er midlertidige prosjekter og fritidsopplegg, er det de mest sårbare ungdommene som lett faller utenfor.

På Sørlandet har vi allerede eksempler på hvordan det kan gjøres annerledes. Jeg har, sammen med en kollega ved Universitetet i Stavanger, fulgt SPOR, et samskapende scenekunstprosjekt der elever fra videregående skole i regionen lager forestilling sammen med ungdom med funksjonsvariasjoner. SPOR er forankret i Kilden teater og konserthus og i videregående skoler i regionen, og viser hva som er mulig når kulturhus og skole jobber tett sammen.

Ungdommene arbeider med musikk, bevegelse, historiefortelling, film og dans gjennom nesten et helt skoleår. Prosjektet er lagt opp slik at alle skal kunne bidra med sine styrker og uttrykke både personlige og felles fortellinger. Målet er at prosessen skal sette spor i livene deres, ikke bare på scenen.

Da vi intervjuet ungdommene to uker etter forestillingene, fortalte de at de gjennom musikk, dans og teater hadde begynt å forstå seg selv og andre på nye måter. De beskrev mer empati, mer trygghet og sterkere fellesskap. Mange sa at prosjektet hadde forandret dem som mennesker. En av dem formulerte det slik: «Jeg tror ikke jeg er den samme personen etterpå. Man forandrer seg litt, men på en god måte.»

Prosessen ga også en sterk opplevelse av mestring og mening. Ungdommene bar hverandre gjennom krevende øvinger og så at noe de hadde skapt sammen kunne berøre et stort publikum. Det ga en følelse av stolthet og betydning som mange beskrev som uvant, men verdifull.

Da prosjektet tok slutt, beskrev flere en tomhet og et savn etter fellesskapet de hadde bygget opp. To uker etterpå visste de ennå ikke hvilken videre oppfølging de ville få fra skolens side. Disse erfaringene viser hvor sterke slike kunstfellesskap kan kjennes for dem som deltar.

Erfaringene fra SPOR og fra forskning på kunst og helse peker i samme retning. Kunst og kultur kan gi ungdom noe helt grunnleggende: tilhørighet, trygghet, emosjonell utvikling og muligheten til å bety noe for andre. Slike erfaringer styrker psykisk helse og legger grunnlag for gode liv, også utenfor kunstrommet.

Når regjeringen nå prøver ut «Kultur på resept» i noen kommuner, bør vi spørre hvordan vi kan sikre at unge faktisk får tilgang til slike tilbud i hele landet, og at de oppleves relevante i deres hverdag. Hvis «Kultur på resept» skal bli mer enn pilotprosjekt noen få steder, trenger vi at kommunene, Agder fylkeskommune og andre gode krefter tør å satse på varige ordninger. Kristiansand kan gå foran og gjøre kunst og kultur til en selvfølgelig del av ungdoms helsetilbud, ikke bare i gode år.

Kanskje er det nettopp i ungdomstiden at kunst og kultur kan gjøre størst forskjell for helse, fellesskap og framtidstro.