«Det så ut som en bøffel­flokk hadde massa­krert sporene»

Løypemannskapene gjorde en heroisk jobb, og søndag morgen var det trikkeskinner i Jegersberg. Det var bare å lange ut mellom store og små som nøt vinterens kortvarige lykke.

Men etter et løypekryss kom jeg til et område der det så ut som en bøffelflokk hadde massakrert sporene. «Hva har skjedd her?» tenkte jeg forferdet og fulgte sporene som en vaktsom indianer.

Ikke lenge etter fikk jeg los. En lang rekke mennesker internasjonale studenter marsjerte taktfast til fots i skiløypa. De la seg to-tre i bredden, slik at de effektivt fikk ødelagt både skøyte- og klassiskspor. Så mange folk kan ikke ha møttes tilfeldig for å gå tur, dette måtte være organisert. Var det Universitetet i Agder som arrangerte turen? Var det en del av kurset «kulturelle konflikter i praksis – hvordan tråkke i salaten i skisporet»? Uansett, jeg presset meg sakte forbi mens jeg sa «unnskyld!», «excuse me!» og andre hyggelige ting.

Jeg regnet ikke med at de hadde lært ennå hva det mer direkte «løype!» betydde. Da vi kom til en unnabakke tok jeg en mer praktisk-pedagogisk passiv-aggressiv tilnærming og suste forbi dem i høy hastighet, bare en hårsbredd fra et mer fysisk kulturkræsj.

Tenker det ga dem en leksjon i hva skispor er til for. Det er nesten så jeg ikke kan være sint en gang, «tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør», som det står skrevet i evangeliet. Da er det nesten verre med de enkelte lokale utskuddene som også vandret i løypene. Noen uvitende om sin helligbrøde, med hevet hode, smilende. Andre, beskjemmet, duknakket og uten å møte det strenge blikket mitt.

Trøsten får være at her på Sørlandet så regner nok alt bort om en ukes tid, så kan atter fred og fordragelighet senke seg over landsdelen.