Det var fire enkle ord på et bursdagskort. Min datter hadde forstått noe det tok meg 40 år å lære.

Det som skjer når noen heier på deg, er ikke bare at du føler deg sett. Du begynner å se deg selv annerledes, skriver kronikkforfatteren. Foto: Privat

Datteren min hadde forstått noe det tok meg 40 år å lære.

Det var fire enkle ord på et bursdagskort, skrevet med en håndskrift som fortsatt søker sitt fotfeste på linjene: «Jeg heier på deg.» Min syv år gamle datter hadde ikke bare ønsket klassekameraten til lykke med dagen – hun hadde gitt vedkommende noe større. Et løfte. Et vitnesbyrd. En hånd strukket ut mot fremtiden.

Jeg husker at jeg ble stille da jeg leste kortet. Ikke fordi ordene var uvanlige, men fordi de traff noe jeg selv først hadde begynt å forstå i voksen alder. Det tok meg 40 år virkelig å begripe hva det vil si å heie på noen. Og nå, der min datter sto, hadde hun allerede forstått det.

De heiet på sin måte

La meg ta deg med tilbake. Vi flyttet til Norge da jeg var seks år og bosatte oss i Bærum. Mine foreldre, som de fleste innvandrere, takket ja til jobber langt under sin erfaring og kunnskap. Det satte dem i en hverdag med lange arbeidsdager og trang økonomi.

Når jeg spilte fotball som barn, var det fullt av foreldre på sidelinjen. De ropte navn, ga instrukser, delte ut ros. Mine foreldre var aldri der. Ikke på én eneste kamp.

Men det var ikke fordi de ikke brydde seg. De heiet på sin måte. Med hver ekstra arbeidstime. Med hver middag de laget til tross for utmattelse. Med hver gang de spurte hvordan det gikk. Det var en annen slags heiarop – stille, utholdende, uten publikum.

Forskjellen det gjør å bli heiet på

Min far sa noe til meg da jeg var tenåring som satte seg fast. Han sa at som utlending måtte jeg jobbe dobbelt så mye som en nordmann for å oppnå halvparten av det de oppnådde. Det var ikke sagt med bitterhet, men som et faktum. Som værmeldingen. Som noe man bare måtte forholde seg til.

Jeg tok det til meg. Kanskje for bokstavelig. Jeg ble god til å jobbe hardt. Jeg ble god til å kompensere. Jeg ble god til å fylle rommet med min tilstedeværelse, til å være ekstrovert, til å være venn med mange. Og slik levde jeg i mange år. Jeg løp fort. Jeg løp hardt. Men jeg løp egentlig mest alene.

Så skjedde noe for et par år siden. Folk begynte å heie på meg. Ikke fordi jeg presterte bedre enn før, men fordi noen valgte å se meg, løfte meg frem, gi meg muligheter jeg ikke hadde sett selv. Kolleger som nominerte meg til priser. Ledere som åpnet dører. Kolleger som sa: «Dette må du gjøre. Du kan dette.»

Det var som å løpe samme løp jeg alltid hadde løpt, men plutselig med vind i ryggen i stedet for motvind. Jeg hadde ikke visst hvor mye energi jeg hadde brukt på å bevise min plass, før noen sa: «Din plass er her. Selvfølgelig er den det.»

Og da skjønte jeg det. Den forskjellen det gjør. Det å bli heiet på.

«Heia, heia, heia!» ropte jeg

Vi tror ofte at vår viktigste oppgave er å være sterke nok til å klare oss alene. At det er svakhet å trenge at noen heier på oss. Men kanskje er det motsatt. Kanskje er det nettopp i det å la seg løfte, i det å ta imot andres tro på oss, at vi finner styrken til å bli den vi kan bli.

Da min datter ble født, gjorde jeg noe helt instinktivt. Jeg begynte å heie. For alt. For første smil. For første skritt. For første ord. «Heia, heia, heia!» ropte jeg, som om livet hennes var en uavbrutt seier verdt å feire.

Min bedre halvdel forteller meg at jeg kanskje er i overkant ivrig. At datteren min har fått et konkurranseinstinkt som kunne skremme voksne. Men jeg ser det ikke som en feil. Jeg ser det som et valg. Et bevisst valg jeg tok fordi jeg visste hvordan det var å vokse opp uten heiarop fra tribunen. Jeg ville gi henne det motsatte. Jeg ville at hun skulle vokse opp med visshet om at noen så henne. Alltid. Uansett.

Jeg speilet min egen mangel i min datter. Og kanskje er det slik vi helbredes – ved å gi andre det vi selv savnet.

Vise at man bryr seg

Den kvelden hun hadde skrevet bursdagskortet, spurte jeg henne. Det var leggetid – de øyeblikkene som er fylt med gull når hverdagens støy har lagt seg og barna plutselig åpner seg.

«Hva betyr det å heie på noen?» spurte jeg.

«Det er å ville noen vel», sa hun uten å nøle. «Og å vise at man bryr seg om dem.»

«Hvorfor ville du skrive jeg heier på deg til h*n i klassen?»

«Fordi jeg gjør det. Jeg vil at h*n skal gjøre sitt beste og vite at jeg heier uansett hva det er.»

Syv år gammel. Og hun hadde forstått det det tok meg 40 år å lære.

Kanskje er det dette som er nøkkelen: at vi alle trenger noen som heier på oss. Ikke bare når vi lykkes, men før vi lykkes. Ikke bare når vi er sterke, men når vi holder på å gi opp. Ikke bare når vi presterer, men når vi bare er.

For det som skjer når noen heier på deg, er ikke bare at du føler deg sett. Det er at du begynner å se deg selv annerledes. Du begynner å tro at drømmene dine kanskje ikke er så urealistiske. At du kanskje har lov til å ta plass. At du kanskje er god nok, akkurat som du er.

Vi kan alle være den som heier

Nå, ved inngangen til et nytt år, vil jeg foreslå dette: La oss heie mer på hverandre.

Heie på barna våre – ikke bare når de vinner, men når de prøver.

Heie på partneren vår – ikke bare for de store øyeblikkene, men for det daglige slitet.

Heie på kollegaen – den som sliter, den som er ny, den som kanskje aldri får ros.

Heie på naboen. På den fremmede i butikken som ser sliten ut. På Norge. På oss alle sammen.

Det er et paradoks at vi nordmenn, så reserverte som vi er, lettere kan rope «heia Norge!» til fullstendig ukjente på ski enn vi kan si til vår egen nabo: «Jeg ser deg. Jeg heier på deg.»

Men kanskje er det nettopp derfor vi trenger å gjøre det mer. Fordi vi ikke er vant til det. Fordi det er uvant. Fordi det er der, i det uvante, at forandringen skjer.

Så til deg som leser dette – enten jeg kjenner deg eller ikke, enten du har vunnet eller slitt, enten du føler deg sett eller usynlig: Jeg heier på deg.

Og jeg håper du finner noen som heier på deg også. Eller enda bedre – at du selv blir en som heier på andre. For det er kanskje der forandringen starter. Ikke med store gester eller store ord, men med fire enkle ord på et bursdagskort, skrevet av en syv år gammel hånd som nettopp har forstått noe av det viktigste i livet: At vi alle trenger noen som heier på oss. Og at vi alle kan være den som heier.