3 weeks ago
13
Meninger
Leder
At vi åpner gamle gassfelt og nye leteområder, betyr ikke at Norge er en sleip krigsprofitør
Nylig kom den uvanlige beskjeden om at Norge åpner tre gamle gassfelt. Samtidig la regjeringen ut 70 nye områder for leting i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet.
Høye priser og ny teknologi gjør det mulig å åpne gamle felt.
I Danmark har offentligheten lagt merke til dette. Det blir spurt om de bør gjøre det samme. I Storbritannia går en lignende debatt om hvorvidt sikkerhetspolitikk bør prioriteres foran klimapolitikk.
Da Equinor-sjefen nylig besøkte NRK, ble han konfrontert med at stemmer i Europa kaller Norge en «krigsprofitør». Statsministeren har måttet svare på de samme anklagene.
Men Norge er ingen sleip krigsprofitør. Vi setter ikke prisene.
LEVERER GASS OG OLJE TIL EUROPA: Jonas Gahr Støre og regjeringen utlyste nylig nye leteblokker på sokkelen. Foto: Helge Mikalsen / VGDet Europa ber oss om, er å produsere mer energi, ikke mindre. Hvordan inntektene skal fordeles, er en annen og viktig debatt.
At det plutselig ikke er gass i rørene og strøm i bryterne, er en ny tanke i Europa.
Faren var der hele tiden. Men først etter Russlands invasjon av Ukraina gikk realitetene opp for oss: Europa var avhengig av et krigersk diktatur.
Nå minner Iran-krigen oss om hvor mye som lages av petroleum. Drivstoff og kunstgjødsel kan bli mangelvare. Helium er kritisk for databrikker, matkonservering og medisinsk bruk.
Allerede er tusenvis av flyreiser kansellert i Europa på grunn av lav kapasitet til raffinering av flydrivstoff. Jonas Gahr Støre har snakket om muligheten for rasjonering.
Oljen er Irans maktmiddel i krigen.
Å være mest mulig selvforsynt med leveranser fra et stabilt demokrati som Norge, er altså et poeng.
Nær sagt alt Norge produserer, leveres til Europa.
Vi står for over 30 prosent av gassen til EU og Storbritannia. For olje er andelen noe mindre.
Etter 2022 har Norge klart å øke produksjonen ved å utsette planlagt vedlikehold og utnytte kapasiteten til det fulle.
Ekstragassen tilsvarer forbruket til halvparten av tyske husholdninger.
De økonomiske argumentene om at oljen raskt kan bli utkonkurrert, har stilnet. Å stanse norsk produksjon på grunn av klimaet virker også som et svært dyrt og lite effektivt klimatiltak.
Samtidig må vi sørge for at investeringene i fornybar energi går opp.
Også det kan krigene og de høye prisene få fart på.
Det som redder oss fra full stans, kan faktisk være utbyggingen av fornybar kraft, som også er viktig for beredskapen.
aSatse alt vi kanbTrappe ned cStyrt avvikling dUsikker
Om vi skulle havne i en krise der det blir mangel på drivstoff, vil det være svært tøft. Men konsekvensene blir mindre enn under oljekrisen for over 50 år siden, fordi samfunnet er langt mer elektrifisert.
Før krigen brøt ut, stolte Europa på at gassen fra Russland ville komme, samtidig som mange skulle skifte til fornybar energi.
Det viste seg å ikke slå til.
Det er synd at det måtte krig til før vi skjønte det. Tilgang til sikker energi er fundamentalt. Og det har det vært hele veien.
Norge produserer nå fire millioner fat oljeekvivalenter hver dag. Slik har det vært siden midten av 1990-tallet.
Vi nærmer oss slutten på dette platået. Fra 2030 vil det begynne å gå nedover.
Vi trenger ikke noen styrt avvikling. Skal vi holde produksjonen oppe, må vi lete og utvikle nye funn.
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for VGs holdning. Lederartiklene legger ikke føringer for vår nyhetsdekning.
English (US)