Dette er ikke et angrep på sykehusene. Tvert imot.

Vi møter leger som forteller om for høyt arbeidspress, sviktende kapasitet, tidstyver, for små bygg og for lite rom for faglige vurderinger, skriver Anne-Karin Rime i Legeforeningen. Foto: Stein Bjørge

Dette er ikke et angrep på sykehusene. Tvert imot handler det om å beskytte det som er bra, før problemene blir så store at kvaliteten svekkes.

Anne-Kari Bratten i Spekter har rett i én viktig ting: Norske sykehus leverer behandling i verdenstoppen. Det er gledelig og betryggende. Men å bruke dette som argument mot endring er en forenkling som overser godt dokumenterte utfordringer.

I sin iver etter å advare mot unødvendige reformer synes Spekter å glemme hvordan situasjonen faktisk oppleves av dem som holder den offentlige helsetjenesten i gang, dag og natt. Vi møter leger som forteller om for høyt arbeidspress, sviktende kapasitet, tidstyver, for små bygg og for lite rom for faglige vurderinger. Når overleger slutter og yngre leger vegrer seg for en sykehuskarriere, er det tegn på at noe grunnleggende svikter.

Dette er ikke et angrep på sykehusene. Tvert imot handler det om å beskytte det som er bra, før problemene blir så store at kvaliteten svekkes. Norske sykehus kan levere sterke resultater og samtidig være under et press som ikke kan fortsette. Begge deler kan være sant samtidig.

Det er også fakta at én av fem nordmenn har opplevd at de selv eller noen de er pårørende til, ikke får nødvendig helsehjelp. Fire av fem mener høyt arbeidspress blant helsepersonell går ut over kvaliteten. Dette er ikke enkelttilfeller. Det er tydelige signaler om at presset merkes av både pasienter og ansatte.

Vi bør ikke reformere for reformens skyld. Men dagens styring og organisering fungerer ikke godt nok. Kortsiktige økonomimål, rapporteringskrav og tellekanter trumfer ofte faglige vurderinger og pasientnær ledelse. Når kontroll – ikke tillit – blir grunntonen, forringes arbeidsglede, rekruttering og evnen til å bruke ressursene klokt.

Når vi etterlyser et reelt helseløft, er det fordi utfordringene stikker dypere enn ventetider og enkeltforslag. Sykehusene er presset av underfinansiering, økte renter og avdrag og et stort investeringsetterslep. Nye sykehus bygges systematisk for små.

Styring og organisering av sykehusene må tåle kritikk. Det er ikke reformiveren som er den største risikoen. Den største risikoen er å slå seg til ro med gode resultater i dag og overse varsellampene som allerede blinker.