Dette er også Norge

For rettsstaten er saken enkel. Skyldig eller ikke skyldig. Men over samfunnet kaster det som skjer inne i rettssal 250 langt større avskygninger.

Når Oslo tingrett i ukesvis har vært fylt til randen av pressefolk fra inn- og utland, skyldes det selvsagt at den tiltalte er sønn av Norges framtidige dronning. At kronprinsessen også er i sitt livs krise, demper neppe interessen. Ei heller at flere fornærmede og vitner er kjente influensere.

«Exit junior»

Detaljnivået veksler mellom pinlig, pirrende og vondt. Tidvis føles det som å smugtitte inn i en sex- og ruskultur som får de mest pubertale russelåter til å framstå som kristenpop.

Det er til å forstå at journalister fra våre naboland beskriver Marius Borg Høiby og hans venner som en slags «Exit junior». Om han er skyldig i noe straffbart er det opp til retten å vurdere, men det virker å være hevet over rimelig tvil at han er skyldig i mye drittsekk-oppførsel.

Koblet med siste ukers «det er typisk norsk å være best på Epstein», er det ikke fritt for at mange godter seg litt over selvgode, moralposerende nordmenn.

Dette er norgesreklame milevis unna femmila i Kollen og vafler med brunost.

Men dette er også Norge.

Rett nok gir rettssaken innblikk i et miljø de færreste av oss kjenner seg igjen i. Det er lett å avskrive som noe tilhørende et utagerende kjendismiljø og privilegerte unge på Oslos vestkant.

Ukentlig, når kameraene er slått av, behandles lignende saker for få eller ingens øyne. Når tiltalte ikke er en del av kongefamilien, eller fornærmede ikke er en kjendis.

Det dekadente miljøet med kjendiser og kokain er kanskje langt fra hverdagen, men vold, kvinnefiendtlige holdninger og grenseoverskridende rusbruk er desto mer gjenkjennelig.

Har Høiby utøvd vold mot sin tidligere samboer Nora Haukland, er et av de springende punktene i retten.

Vold i nære relasjoner er et underrapportert onde med store kostnader for både mennesker og samfunn. Fordi det gjerne skjer bak lukkede dører i hjemmet, er det vanskelig å bevise. Fordi mennesker har mange bånd, er det vanskelig å anmelde. Og fordi relasjoner er sammensatte, er sjelden alt svart hvitt.

Der aktor beskriver forholdet mellom de to som et fryktregime preget av vold, trusler og opplevelsen av «å gå på eggeskall», ser forsvarerne et turbulent forhold med mer eller mindre velbegrunnet sjalusi, rus og opphetet krangling som går begge veier.

Som igjen illustrerer at det ikke alltid er et glassklart skille mellom sjalusi og kontroll.

Rusparadokset

Rusbruken er en rød tråd i retten. I et ufrivillig komisk øyeblikk fortelles det at det drikkes brennevin «i et annet tempo» i Finnmark. Der flatfyll på bygdefest er problematisert og ledd av, er festkulturen i dette miljøet omhyllet av mer mystikk og glamour.

Den kjente sosiologen Willy Pedersen har i Aftenposten løftet paradokset hvor bekymret vi er for rus og kriminalitet på østkanten, men vet lite om risikoen ved vestkantens harde festkultur med «skader og ulykker, fyllekjøring og slåssing, og «kjip sex» i fylla, hvor det var uklart hva som hadde skjedd.»

Der kokain beskrives som en drivkraft for gutta som gir egoboost og festkondis hele natta, er jentenes inngangsbillett å være tilgjengelige for sex.

Hvor nitrist det enn lyder. I 2026.

Men skal vi lese noe ut av hva norske ungdommer låner øre til, er dette vanlig og kanskje et ideal. I kveld er det lov å være hore-tekstene i norske russelåter, normaliserer en kultur med kokain, fyll og sex på guttas premisser. Og så kan man saktens lure på hvordan inntrykket av uskyldige Norge tåler at norsk russemusikk er blitt en eksportartikkel til våre naboland:

Gutta vil ha øl, damer vil ha kuk
Da vet du at den kvelden her blir sjuk

For å sitere fra den nye oljen.

Upløyd mark

Der grenseoverskridende sex er forbeholdt bekymrede foreldre og moralpolitiet, handler denne rettssaken om det som er straffbart. Høiby er siktet for seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen, gjerne omtalt som sovevoldtekt.

Et juridisk område som har vært og er i utvikling, og som delvis strider med en folkelig rettsoppfatning. Utfallet av denne rettssaken, vil følges med stor interesse.

De fornærmede kvinnene, som i utgangspunktet ikke så på seg selv som offer, gjør en uvurderlig og umenneskelig innsats. Umenneskelig – fordi de slett ikke ønsker å være i retten. Belastningen ved å få svært intime detaljer fra sitt privatliv brettet ut i retten, er knapt til å fatte.

Enda verre blir det når Høibys forsvarere pirker i troverdigheten deres. Som er jobben deres.

Uvurderlig fordi det gir ansikt til et samfunnsproblem som angår mange, men få snakker høyt om.

Lille Marius

Som tilhører i retten er det samtidig lettere å få sympati eller i det minste mer forståelse for Høiby. Hvor han snakker fritt og er seg selv, ikke den småskumle fyren på rettstegningen, hvor deler av hans forklaring er underlagt referatforbud.

For det er også mye sårhet i fortellingen om Marius.

På rettens første dag sa han at han kun var kjent for en ting: å være sønnen til mora si. Han forteller hvordan det var å innse at han likevel ikke var Nora Hauklands store kjærlighet, men «en jævlig god businessidé». Han hevder hun brukte ham for oppmerksomhet for å bygge influenserkarrieren.

I retten kommer det fram at han er en det har vært «lættis» og «et eventyr» å ligge med. Han er en som det er gøy å fortelle om å ha på «liggelista» si.

Å få trykt i trynet at han er en taper som ikke har «fått til en dritt». Som jobber med å skru motorsykler i et miljø der penger og suksess gir status.

Som gjør mye for å unngå offentlighet, men likevel omgir seg med kjendiser og influensere som lever av oppmerksomhet.

Betydning for skyldspørsmålet har det ikke, men det hjelper å forstå hvordan «gutten i gullburet», den søte, lille Marius, endte opp i rettssal 250.

I det en gang så troskyldige kongeriket Norge.