Dette har ikke Kristiansand råd til

På Gimle planlegger Høyre, KrF og FrP et prosjekt til opptil to milliarder kroner. Det ble solgt inn som elitesatsing på Vipers. Den begrunnelsen er borte. Vipers er konkurs. Prosjektet fortsetter likevel.

Dette handler ikke primært om idrett eller kultur. Det handler om hvordan politisk makt brukes som symbol. Store bygg gir synlighet. De kan fotograferes, navngis og vises fram i pressebilder. Velferd, derimot, skjer stille – i klasserom, på sykehus og i hjemmetjenesten – og gir sjelden oppmerksomhet.

Et «fyrtårnsanlegg» er ikke et svar på byens behov. Det er et typisk eksempel på en kjent politisk logikk; når styring blir vanskelig, tyr man til monumenter. En konsertarena for 10.000 mennesker og internasjonale friidrettsbaner ser framtidsrettet ut – samtidig som skoler legges ned, klassene blir større og eldreomsorgen mangler folk.

Kommunen erkjenner selv at økonomien er stram. Til tross for dette vil det politiske flertallet binde kommunen til drifts- og rentekostnader på opp mot 100 millioner kroner hvert eneste år, i overskuelig framtid. I denne logikken måles offentlig sektor på det som kan markedsføres. Skoler, helse og omsorg reduseres til utgiftsposter som må «effektiviseres», mens bygg og signalprosjekter omtales som investeringer i attraktivitet og vekst. Det som kan vises på presentasjoner og pressebilder prioriteres foran det som må fungere hver dag – uten applaus. Langsiktige velferdsforpliktelser skyves til side for kortsiktige prestisjeprosjekter som gir inntrykk av handlekraft, men som i realiteten binder framtidig handlingsrom. Kommunen blir en aktør i sitt eget marked, snarere enn en garantist for innbyggernes grunnleggende behov.

Når prestisje settes foran nødvendighet, er det ikke byggene som først avslører sammenbruddet. Det er velferden: skolene som forfaller, tjenestene som tynnes ut og omsorgen som bæres av ansatte på bristepunktet. PP Kristiansand sier nei. Ikke fordi kultur og idrett er uviktig, men fordi prioritering handler om å velge det som virkelig betyr noe når alt ikke kan fås samtidig.

Vi vil ha skoler som inspirerer – ikke skoler som ofres. Vi vil ha en eldreomsorg som fungerer – ikke en som presses til bristepunktet. Vi vil ha et velferdstilbud som faktisk virker – ikke bare visjoner på papiret. Ja til idrett, frivillighet og aktivitet i nærmiljøene. Nei til prestisjeprosjekter som tapper kommunen for ressurser den sårt trenger andre steder.

Kristiansand har verken behov for – eller råd til – flere nyliberale monumenter. Byen trenger politikere som bryter med en styringslogikk der prestisje teller mer enn plikt, og som gjenoppretter politikkens egentlige oppgave: å sikre at det livsviktige fungerer.

Ønsker Høyre, KrF og FrP å realisere prosjektet, får de gjøre det med private investorer. Skattebetalerne skal ikke finansiere politiske storhetsdrømmer. Dette handler om makt, prioritering og systemvalg. Velger du prestisje, velger du bort innbyggernes velferd.