Diagnoser er vår generasjons livsløgn

Kanskje er det på tide å spørre om terskelen for å få en diagnose er blitt for lav, skriver Oda Røhme Sivertsen. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Diagnoser er blitt unges forklaring på alt som er vanskelig. Det tar opp kapasitet i helsevesenet og senker tersklene for kravene man stiller til seg selv.

Debatten går varmt om at skolebarn oftere enn før får ADHD-diagnose og medisineres. Men stadig flere unge voksne får også diagnosen, særlig jenter.

Noe av økningen kan forklares med mer kunnskap om ADHD hos jenter og at flere blir utredet. Men det forklarer ikke hvorfor antallet diagnoser skjøt fart etter pandemien, eller hvorfor stadig flere kjenner seg igjen i symptomene.

Diagnoseutviklingen handler om mer enn flere utredninger. Det handler om hvordan unge har begynt med å forstå identiteten sin.

Man er ikke nervøs, man har angst

Før forklarte man seg selv med horoskop eller stjernetegn, med beskrivelser så vage at alle kunne kjenne seg igjen. Nå brukes Tiktok-videoer til det samme med «10 tegn på at du har ADHD», der symptomene beskriver helt vanlige trekk som å glemme ting eller å bli distrahert.

I stedet for at man har personlighet eller følelser, skal alt defineres med diagnoser. Man er ikke fjern, man har ADHD. Man er ikke nervøs, man har angst. Man er ikke lei seg, man er deprimert. Og man er ikke ryddig, man har OCD.

Når nesten alle plutselig kjenner seg igjen i diagnosene, begynner det å ligne mer på en trend enn en helsetilstand. Det virker heller som vi prøver å diagnostisere og medisinere oss bort fra et samfunnsproblem.

​​Fristende å tro at noe er feil

Vi lever i en tid med høyt tempo, lav toleranse for kjedsomhet og uendelige distraksjoner. Selv den mest pliktoppfyllende kan bli rastløs av det. Det betyr ikke at alle har ADHD.

Kombinert med høye forventninger og enormt fokus på selvrealisering kan det bli fristende å tro at det er noe feil som gjør at man ikke presterer på topp hele tiden. Diagnosen blir en livsløgn på at man ikke er lat eller mangler selvdisiplin, men at man er annerledes fra alle andre.

Men hvor stor andel av befolkningen skal egentlig ha en diagnose før vi slutter å kalle det annerledes?

Behovet for en diagnose

For noen kan en diagnose være helt riktig og nødvendig. Mange med ADHD sliter reelt med å fungere i hverdagen, og medisiner kan hjelpe for å leve et vanlig liv.

For mange er bildet annerledes. Folk med mastergrader, fulltidsjobb, fritidsaktiviteter og et aktivt sosialt liv får også ADHD-diagnoser og -medisiner, selv om de i praksis er helt velfungerende. Da virker behovet for en diagnose mer basert på identitet enn på evne til å fungere.

Men diagnoser gir deg ikke fritak fra kravene i livet. Selv med medisiner må du fortsatt stå opp, møte opp og jobbe med deg selv. Diagnosen kan forklare mye, men den kan ikke ta ansvaret for deg.

Kjøpt og betalt for diagnose

Parallelt med disse trendene øker ventetidene for utredninger i den offentlige helsetjenesten. Selv om det å stille ADHD-diagnoser ikke er det viktigste helsevesenet driver med, ser statistikken bedre ut hvis man ber fagfolk ta unna dem som venter lenge i kø for utredninger de kanskje ikke trenger. Det stjeler kapasitet fra dem som virkelig trenger hjelp.

Samtidig går flere til private, enten for å hoppe over køene, eller fordi henvisningen deres ble avslått. Der kan utredninger ta så lite som tre timer før man får en diagnose. Unge forteller at de «føler de har kjøpt og betalt for diagnosen». Ved en klinikk i Haugesund bruker utrederne blant annet en quiz for å avgjøre om du skal få en livslang diagnose.

Ikke løsningen på livets problemer

Kanskje er det på tide å spørre om terskelen for å få en diagnose er blitt for lav. Eller at tersklene som allerede finnes, blir oversett for å holde tritt med innbyggernes forventninger.

I Sverige har de hatt lignende utfordringer i flere år. Derfor skal den svenske regjeringen granske private aktører som har lokket med kvantumsrabatter og raske utredninger. Nå har svenskene også opprettet en egen klinikk for å fjerne diagnoser igjen.

Kanskje vil flere her hjemme etter hvert innse at en diagnose ikke er løsningen på livets problemer.