«Dildonissen» skaper julestemning hele året: – Forfriskende unorsk!

Vi har prøvd Kurt Nilsen. Vi har prøvd Sissel Kyrkjebø. Disse sangerne som er så uløselig knyttet til julen, som med sine storslåtte struper gir høytiden en egen klang.

Vi har prøvd Didrik Solli-Tangen. Maria Mena. Og mange flere.

De har alle en ting til felles. Ingen vil si et eneste ord om Oslos mest kontroversielle nisse! Hver jul tjener de sine penger på utsolgte julekonserter om engler som daler ned i skjul, einerbærbusker, reiser til julestjerner, julens glade budskap og nisser på låven.

Men nissen med en viss gjenstand i hånden – nei, takk!

Ingen kommentar!

Er det fordi denne julenissen er obskøn?

Det er rart å tenke på, men for de aller, aller yngste blant Ekebergskrentens befolkning, er «Dildonissen» ganske sikkert den første nissen de fikk se.

Med sine store labber står den hagenisse-aktige skikkelsen på det som ligner en klump med rødt kitt.

I alle juledager! En dildo!

Eller er det egentlig det?

– Det er da vitterlig en buttplug, så «Dildonissen» blir teknisk feil. Det kan jo i verste fall inspirere folk til å bruke lignende instrumenter på feil måte, kommenterer samtidskunstner Jan Christensen.

Enten det er det ene eller det andre, skandale ble det uansett da en nesten identisk nisse ble plassert i Rotterdam – også den laget av Paul McCarthy. Det ledet til «den største lokale kunstskandalen de siste tiårene». Skulpturen ble fjernet av kommunen som mente den var «uegnet» for det offentlige rom. Flere år senere kom den tilbake.

Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten

Den glorete julen

Nisser er ikke vanlige i Paul McCarthys kunst, forklarer Christensen.

– Jeg tolker det som at han har valgt det for å finne noe av det mest motsatte av klassiske kunstneriske tema. Julehøytiden er blitt noe glorete, hyperkommersialisert opplegg, samtidig som jeg aner at McCarthy lett sparker til kirke og religion i samme sleivspark.

Han ser på mannen bak «Dildonissen» som en av de aller største samtidskunstnerne.

Hvem var så den rike – og skal vi si dristige mannen – som brakte julen til gamlebyens rundkjøring hver eneste dag, hele året? Innviet med det som i Kunstkritikk ble beskrevet som en «bisarr kavalkade med teatral selvplaging og bravada».

Christian Ringnes. Opplagt! Mannen bak den såkalte «runkestien i Ekebergparken», om vi skal ta bandet Black Debbath på ordet. Litt flåsete kan man vel si at runkestien faktisk går helt ned til rundkjøringen i Ekebergskrenten.

– Riking? Greit, men pervers? Ikke sikker

Eller hva sier Christian Ringnes selv? Jo da, han finner navnene Dildonissen og Analplugggnomen «treffende», selv om han riktignok må innrømme å ha vært så «snill og naiv» at han trodde det var et juletre første gang han så den berømte nissen.

– Men disse navnene kommer jo på toppen av den såkalte «runkestien». Det er litt av noen begreper som brukes om dine gaver til befolkningen.

Ringnes humrer og tar det hele med et lysende godt julehumør.

– «Rikingers perverse lekegrind», sier kritikerne.

Ringnes ler hjertelig.

– Jeg vet ikke helt hva man skal si, jeg. Riking? Ja, greit. Men pervers? Ikke helt sikker!

Foto: Jan T. Espedal / Aftenposten

Tosifret millionbeløp

Ringnes presiserer at statuen ble til sammen med det kunstfaglige utvalget til Ekebergparken. De kjente et behov for en stor og kraftfull skulptur som kunne fylle rundkjøringen og bli en «forsiktig» start på Ekebergparken.

Da den ble kjøpt inn var den allerede blitt ikonisk i Nederland og USA, sier Ringnes.

– Men du skal kjenne historien for å skjønne hva du egentlig ser, og det er nettopp dét som gjør den spesielt morsom.

– Hva koster denne julegaven, Ringnes?

– Det pleier vi ikke si noe om. Vi opererer under mottoet «I pene familier snakker man ikke om hva ting koster». Men det var et tosifret millionbeløp, såpass kan jeg si.

– Et landemerke

Den både punkete og lett perverse kunstneren Lena Trydal er en av mange kunstnere som bifaller prosjektet. Hun rekker først ikke å svare på Aftenpostens henvendelse, fordi hun må bli ferdig med å male gigantisk, rød penis.

Om «Santa» sier hun følgende:

– Det er forfriskende unorsk! Det er for mye introvert, grå, kjedelig kunst, klær og interiør i Norge, så dette er en perfekt utfordring til nordmenn, kommenterer Trydal når hun har fått langt penselen fra seg.

– Gamlebyen bør være stolt av å ha et slikt landemerke.

Og om den har noe med jul å gjøre?

– Det er en nisse. Da-a.

Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten

To verdener som møtes

Trydal mener «Santa» er et rampete prosjekt som utfordrer den høykulturelle kunsten ved å inkludere lavkulturelle objekter.

Det er som om «Santa» minner oss om hagenissen til den irriterende og julegale naboen, helt sikkert innkjøpt på en skrotete krimskrams-butikk.

– Slik utvider man ideen om hva som er kunst og hvilke mennesker som får ta del i kunsten.

Men det er kombinasjonen av «to verdener» – mellom nissen og sexleketøyet – at den først bli kontroversiell, kommenterer Trydal.

Nissen er jo tross alt den barmhjertige helten som deler ut gaver til barn. Hvorfor står han da der med dette leketøyet for voksne? Grovt!

Så grovt at forkjemperne for den klassiske kunsten, Vebjørn Sand og William Heimdal, ikke engang har svart på Aftenpostens henvendelser i denne saken.

Men ikke grovt nok til at noen har tatt nissen inn i sine pyntede julestuer.

Bak dette påfunnet står Martin Løvberg Sund, en av mange naboer til den kjente nissen.

– Da vi skulle gjøre klart til jul og ville ha noe litt nytt og annerledes, tok det ikke lang tid før vi tenkte på Dildonissen. Det startet som en morsom idé, og så viste det seg at flere syntes det var gøy, sier han i et intervju Vink gjør med ham – via Finn.no!

– Det er en litt annerledes og humoristisk byfigur som gir litt farge til nabolaget, og som mange har et forhold til, enten de liker den eller ikke.

– Blir det jul uten Dildonissen, Martin?

– Vi får se! Jeg reiser bort fra Oslo i julen, men tar med meg en liten miniatyrversjon.

Et sent svar plinger inn

Idet juleroen for alvor senker seg, både i rundkjøringen hvor Dildonissen regjerer, i trærne han har tatt bolig i og i de mange magene som har spist ham som en pepperkake, plinger det inn en melding.

Jammen, er det ikke en av de mange julesangerne som endelig har svart?

En trubadur milevis fra Oslo, fra langt oppe i naturskjønne Senja, er den eneste som svarer.

– Vannkraftkommuner pynter rundkjøringene sine med turbiner. Fiskerikommuner med båter og fiskeredskaper, skriver Pål Moddi Knutsen.

– Sånn sett er jo dette et strålende monument over hva man lever av og for i hovedstaden.