Djevelen er en tenåringsjente, men det er Gud òg

DEBATT: Jeg er en tenåringsjente. Proppfull av ungdomshormoner med navn jeg ikke kan uttale om jeg prøvde. Jeg tenker for mye, for hardt, for langt. Sofistikert er jeg. En poet, en gjenfødt Emily Dickinson, besatt av døden, besatt av kjærligheten og hester og vulkaner og universets uløselige gåte.

Finn deg selv, vær deg selv, men ikke for lite fordi da blir du som alle andre og det er kjedelig, men du må heller ikke være deg selv for mye fordi -hallo? Foto: Shutterstock

Jeg tenker for lite, så kortsiktig og jeg er irrasjonell og proppfull av dumme følelser og teite ideer. Jeg er Sophie Elise. Penere enn en solnedgangens fargeeksplosjon med negler kvassere enn et sverd, kvassere enn gutters spydige kommentarer. Eller er jeg Eva fra Skam? En festløve med ueksisterende grenser? En skolenerd med leggetid klokka 21.00?

Hjernen og hjerte står splittet. Jeg er delt i to, en slags uferdig, halvmalt, usymmetrisk Picasso med farger andre ikke kan se. Jeg er farget av opplevelser på omspill i min forevige hjerne, av mine beste venner og mine verste øyeblikk, av husene på Hundvåg preget av barndommens avfargede glansbilder. Men mest av alt er jeg preget av mine år og det som følger med kroppens egne, innebygde tenåringsjentepakke.

Puberteten og skammen

Biologirommet er alltid kaldt, og læreren klarer ikke å undervise uten å lese fra powerpointen. På skjermen lyser bilder av menneskekroppen, Guds mesterverk eller evolusjonens nåværende soldat. Vi lærer om puberteten og hormoner og alt som ødelegger barndommens uskyldighet. Hvordan du blir større fra alle vinkler, alle kriker og kroker. Hvordan hjernen utvikles og modnes, samt kontrollen over alle emosjoner trekkes tilbake og man får stadige anfall som et barn med udiagnosert kolikk.

Jeg ser meg rundt, studerer mine medelever og hvordan de rødmer eller stirrer ned i pulten som om universets hemmeligheter sto inngravert i den grå plasten. Klassens reaksjon minner meg om maleriet Pubertet av Edvard Munch. Om skammen rundt den kleine, ujevne unge kroppen. Den unge jenta sitter på ei seng med armene i kryss over lårene mens brystene ikke er gjemt. Det er ikke noe seksuelt ved bildet- det er bare en kropp. Maleriet er fra 1894, en tid hvor kvinnekroppen var tabulagt og hvert fall ikke avbildet naken. Munch klarer å fange følelsen av ureinhet og skam med det ulmende mørket bak jenta, og det slår meg hvor relevant det er til og med i dag.

Fordi selv om vi vet at kroppen spirer og blomstrer i tenårene, at det er rein biologi, så er fortsatt en ung kropp noe man føler skam over. Kanskje det er på grunn av samfunnets økende pornoforbruk? Porno i den forstand vi har nå, fantes ikke på Munch sin tid. Jenta på bildet er preget av en tid hvor de ikke lærte om biologi og hvordan kroppen utvikles, og skammen kom fra religiøse prekener eller kulturelle normer. Nå til dags er kroppen mer normalisert, bare tenk på bevegelser som FreeTheNip eller steder som nudiststrender. Kroppen er ikke lenger noe å gjemme, men kanskje er det det som nå skaper problemer for de unge?

Alt kan seksualiseres

Pornoavhengighet forekommer i sterk grad hos tenåringsgutter, noe som påvirker deres syn på både kvinner og menn, og som igjen påvirker hvordan de selv fremstår og hvordan de vil at andre skal fremstå. Det merkes når Pubertet vises i klasserommet. Kroppen til tenåringsjenter forvandles til noe iboende seksuelt selv om hun bare sitter der, rett opp og ned med sine lange hender og sitt oppsperrede blikk. Alt kan seksualiseres. Hår, ikke hår. Stort, smått. Fet, tynn, muskulær. Stor nese, liten nese. Piercinger? Lange negler? Pene kragebein? Alt. Og dette påvirker unges selvbilde som forsterkes i sosiale medier og vi blir dratt inn i en uendelig spiral av negative tanker og spiseforstyrrelser og skam, skam, skam, og så ringer det ut og jeg må løpe til psykologitimen i rom 31 og tankene forlater meg like flittig som de kom.

Også dette rommet er kaldt. Kanskje det er et skoleproblem. Denne læreren, likt som den andre, leser fra powerpointen. Han snakker om lykke og alt det positive med livet mens han står ved kateteret med et stramt blikk og strekmunn. Vil du være lykkelig, ikke bli lærer, tenker jeg når han står der som en vissen sommerblomst. Vi skal jobbe i grupper og reflektere over hva som gjør oss lykkelige, hva som får dagen til å bli hakket bedre og som får tenåringshjertet til å slå i takt med vårfuglenes muntre solsang.

Vondt og godt på samme tid

Forskjellige folk sier forskjellige ting. Kjæresten. Sport. Familie. Sommer. Musikk og dans og baking og katter og hunder. Men alle er enig i at livet er best når man får slå av den alltid-overtenkende hjernen og lar det unge hjertet løpe fritt, lar det hvile på ermet og viser det fram til alle som vil se. Vi føler så mye. Vi er følsomme, guddommelige vesener, la oss utforske hjertets dype kall! Vi undrer om hverandre, om kjærligheten og hvor rike man føler seg på uopplevd kjærlighet slik Inger Hagerup skrev i diktet Lykke. Hun ordlegger perfekt hvordan lykke oppleves når en er ung, spesielt når en er en ung jente. Sommerkjoler og sommerforelskelse. Værets herlighet, naturens kjærlighet. Piknik med venner og bading til sent på kveld. Hjernen går i dvale og følelsene sprer seg varmt rundt i kroppen som når en legger seg ned på et solvarmet svaberg etter et kaldt bad. Man kan føle det helt ut i fingertuppene, at det dirrer av fremtidens usikkerhet og at det gnistrer av strålende håp.

Men som i typisk tenårings-fashion slås hjernen på igjen når en minst ønsker det. Helt ut av det blå. Fordi som ung kan en ikke ha lykke uten å ha en liten eksistensiell krise, mens stjernene stirrer fordomsfullt tilbake på deg gjennom det halvåpne soveromsvinduet. Tenåringshjernen og tenåringshjertet er djevelen. Eller lille larven aldri- mett. De blir aldri fornøyde. De vil så mye, er så ambisiøse, mens de neste dag vil ingenting, bare ligge i senga og råtne.

Anna Kleiva beskriver disse motstridende tankene i diktet, Slik ei tenåringsjente, hvor hun i begynnelsen er kledd opp til skoleball før hun krasjlander i en sølepytt. Setningen i seg selv oppsummerer tenåringsdjevelens og tenåringsgudens utmattende spill. En går fra å føle på en beindyp selvsikkerhet til at alt faller sammen på en og samme tid. Fordi sånn er det å være ung. Alt er så uforutsigbart. Og det er så mye du skal gjøre!

Vær deg selv, men ikke for mye!

Finn deg selv, vær deg selv, men ikke for lite fordi da blir du som alle andre og det er kjedelig, men du må heller ikke være deg selv for mye fordi -hallo? Du må jo passe inn med oss andre! Tror du at du er bedre enn oss? Raring. Okay, men hvem syns du er penest? Hvem liker du? Han, hun, begge? Ingen?! Alt er lov, men du bør likevel føle på litt skam. Har du prøvd denne dietten? Nei? Du burde. Uansett, hvilken musikk hører du på? Å ja, du liker Top 40? Æsj. Descendens? Hvem er det? Ikke lek alternativ! Og hva skjer med klærne? Hånd-me-downs fra mamma, eller? Finn din egen stil, ærlig talt, og jeg kunne holdt på i timevis, men skolebjellen ringer og jeg skal hjem.

Bussen brumler i vei, og jeg undrer på livet, på meg selv. Fremtiden, fortiden. Jeg finner fram musikken på mobilen, noe arvet fra pappa, noe anbefalt av venner og noe funnet av meg. I dag føler jeg meg bra. Det er sol, og det er vår og jeg er her i mitt siste år som tenåring. Følelsen er søtsur i munnen. Det har vært en berg-og-dalbane fra start til slutt, men jeg hadde nok stilt meg i køen igjen hvis jeg kunne. En rad foran meg på bussen sitter en jente på ca. 14 år med heftig sminke, nervøse hender og en usikker kroppsholdning. Midt i berg-og-dal-banens oppturer og nedturer sitter hun, og alt jeg kan tenke telepatisk rettet mot henne er som Kleiva skrev: «Anna, seier eg/ikkje vær redd/Anna.», men alt hun hører er susen av bussen og tenårenes Gud og Djevel.

Teksten ble skrevet til en heldagsprøve i norsk i vår og publiseres med forfatterens tillatelse.