Dommerhjerner

– Hvorfor bruker jeg en lørdagskveld for å bli utsatt for dette? Det hender vi stiller oss det spørsmålet, sier Charlotte Husomanovic.

Det er sjelden skryt å få. Når de dømmer godt, er det som regel bare stille.

Håndballdommere må derfor ha tykk hud, og kanskje selektiv hørsel.

«Dommerjævel» synger noen ganger misfornøyde fotballsupportere. Temperaturen er som regel lavere på norske håndballtribuner.

Men det kan være kok i hallen, med hets og hatefulle rop.

Charlotte Husomanovic og Jovana Dasic står imot. De er dommerhjerner.

Duoen er et av Norges høyest rangerte dommerpar. De reiser på eliteseriekamper i hele landet, og dømmer også i Europaligaen.

Det er ikke tilfeldig at de ble toppdommere, men at de ble makkere, skjedde på en litt spesiell måte.

Lommepenger

30-åringene spilte håndball da de var unge jenter i Larvik og Hokksund, og alle klubber er forpliktet til å bidra med dommere. Jentene ble sendt på kurs.

– Det var gøy, og så tjente vi litt lommepenger. Som tenåring var det fint å ikke måtte spørre mamma og pappa om alt, sier Charlotte.

Da de ga seg som spillere, satset de alt på å bli best mulige dommere. På et tidspunkt bodde tilfeldigvis begge to i Kristiansand, som studenter.

«Å, er du også i Kristiansand?»

De visste om hverandre, men var ikke klar over at de bodde i samme by. De ble gode venninner, og da makkeren til Jovana ga seg, ble de partnere.

– Det var en kjemi umiddelbart.

Må ta et valg – nå

De elsker å fortsatt være en del av håndballfamilien, og brenner for dømmingen.

– Og ikke minst de egenskapene du får utviklet som dommer, for det er ikke den letteste rollen å ha når du er såpass ung. Det er få samfunnsarenaer hvor du får trent lederegenskapene på denne måten, sier Charlotte.

Hun jobber i Direktoratet for Høyere Utdanning og Kompetanse, og drar med seg erfaringene fra banen og inn i arbeidslivet. Jovana er lærer og trener på NTG Asker.

– Vi må sette grenser og være tydelige. Det har stor overføringsverdi til lærerrollen, sier Jovana.

– Av og til oppstår det en situasjon hvor du ikke er 100 prosent sikker, men du må likevel ta et valg. Og det valget må skje nå. Både personligheten og verdiene dine blir satt under press. Det er spennende å finne den beste løsningen i enhver situasjon, sier Charlotte.

De morsomste kampene er de hvor det koker mest.

– Når det er stort press, mye engasjement og det går fort, er det veldig gøy å føle at man er en del av kampen. Samtidig er det også det mest krevende, fordi det er i nettopp disse kampene vi virkelig blir satt på prøve, og det er der mestringsfølelsen kommer, sier Jovana.

I forbindelse med Rio-OL kåret ESPN de tøffeste «jobbene» i lekene. Amerikanerne rangerte håndballkeepere øverst. Hvis dommerne også hadde blitt vurdert, ville de trolig kommet høyt på lista.

I løpet av en kamp tar de flere hundre små og store avgjørelser.

– Hvor slitne er dere i hodet etter en kamp?

– Veldig. Veldig slitne.

Ufattelig trist

Spillere og trenere gjør flere feil i hver kamp. Dommerne får liksom ikke lov til det. Da blir det bråk.

En undersøkelse fra NTNU og Norges Håndballforbund viser at nær 40 prosent av dommerne har opplevd uønskede hendelser som trusler, mobbing og seksuell trakassering.

Problemet er spesielt stort for kvinnelige dommere i 20- og 30-årene, og ifølge rapporten er trenerne verre enn spillerne.

– Det er jo veldig trist og sjokkerende at det er så mange, og det er bra de forsker på det. Jeg håper utviklingen ikke fortsetter å gå i den negative retningen, at noe blir gjort, sier Charlotte.

De har selv opplevd ubehagelige ting, men det har ikke handlet om dem som kvinner.

– Når sånt skjer, gjør vi de tingene vi kan. Vi melder fra og skriver rapport. Og så bruker vi hverandre og familien når vi opplever ting som ikke er noe hyggelig.

– At så mange slutter på grunn av hets, det er ufattelig trist, sier Charlotte.

Alltid på «bortebane»

I motsetning til spillerne er Charlotte og Jovana alltid på «bortebane». Det blir mye venting på flyplasser og hundrevis av timer i bil.

De som dømmer i eliteserien får drøyt 4500 kroner for en kamp. Det hadde vært en god timelønn om det handlet om å lede en kamp som varer i 2 x 30. Men det er ikke bare snakk om 60 minutter.

– Nei, en ting er jo selve kampen, men så er det alt vi gjør i forkant av forberedelser og det å mentalt «tune» inn. Og etter kampen evaluerer vi oss selv. «Jeg skulle tatt den situasjonen» eller «hvorfor løste jeg det på den måten?». Du er konstant i et eller annet tankekjør, sier Charlotte.

– Hvordan er det å kombinere vanlige jobber med dømming på toppnivå?

– Det er vanskelig, det må vi være ærlige på. Det forventes jo at vi er profesjonelle, og mange blir overrasket over at vi jobber 100 prosent ved siden av håndballen. Og imellom der skal vi analysere, gjøre forberedelser og trene, sier Jovana.

De er avhengige av arbeidsgivere som har mulighet til å tilrettelegge for dette. Det setter de pris på, for de vil holde på lenge.

– Vi opplever stadig at vi må forsvare denne livsstilen. «Hvordan får du det til?» «Du er ikke med på bursdager, du er ikke sosial.» Men så lenge vi synes det er gøy, og at det gir oss noe, vil vi fortsette. Men livet skjer, du vet jo aldri.

For noen uker siden ville de vise hva det handler om, og hvordan livet deres er i kulissene. En helg de dømte i Tyskland hadde de en «takeover» av håndballforbundets profil på Instagram:

Styre, ikke forstyrre

Den største forskjellen på å dømme i Norge og i Europa, er at her hjemme har de en relasjon til spillerne. De har dømt dem i flere år, og vet mye om både spillestil og personlighet.

Derfor kan det bli slengt noen meldinger, og det går begge veier. I intense kamper kan humør og humor være et viktig verktøy.

– Det er kanskje noe av det gøyeste. Samtidig prøver vi å bare styre kampen, uten å forstyrre dem, sier Jovana.

For det går unna på banen, og noen ganger kan det være såpass mye støy i hallen at de knapt hører hverandre.

– Men som personer er vi veldig kommunikative, og liker å løse og forebygge ved å prate. Vi skal være korte og tydelige, og tenker hele tida på gode gloser som kan ha effekt, sier Charlotte.

De dømmer både hjemme og ute, og de styrer både kvinner og menn. Hurtigheten er større blant herrene, men ellers er det meste ganske likt.

– Så gutta har ikke mer temperament?

– Å, nei. Damene kan også ha mye temperament og attitude, men det er bare bra. Det er energi vi trenger. De vanskeligste kampene er de som føles som treningskamper, sier Charlotte.

Jovana har derimot lagt merke til en ulikhet:

– Jeg vil kanskje si at gutta blir fortere ferdig med situasjonen. Damene kan bruke litt mer tid, ja kanskje til og med huske det i neste kamp.

I EM i januar festet EHF kameraer på dommerne, for å gi TV-seerne et innblikk fra banen. I november ble det også testet i en dansk treningskamp:

Prekært problem

Dommersjef Espen Modahl i håndballforbundet forteller at de tar rapporten om hets på alvor.

– Det er ikke hyggelig lesning. Vi ble ikke sjokkert, men vi ble likevel mildt overrasket over at det var så prekært, sier han.

Forbundet har innført tiltak som mentorordninger, fair play-verter og et ønske om to dommere også i barneidretten. De har lenge slitt med et stort frafall blant dommerne, nå vet de mer om hvorfor.

– I verdiløftet skal vi finne de gode tiltakene som kan imøtekomme utfordringene, slik at vi kan få med oss flest mulig lengst mulig, sånn at vi ikke mister dem før de får erfaring.

Charlotte og Jovana startet tidlig, og ble værende. Dommersjefen karakteriserer dem som svært dedikerte.

– Hvilke egenskaper er de viktigste for dommere?

– Du må være god til å kommunisere og ha en god tone på banen. Du må tørre å sette grenser, og rett og slett være en god leder. Det er mange egenskaper som må være på plass.

Stiller høye krav

Charlotte Husomanovic og Jovana Dasic fulgte EM på TV tidligere i vinter. Da så de både på spillet, men også på kamplederne.

– Det ligger nok en refleks i oss, selv om jeg tenker at jeg bare skal se en kamp for å kose meg, sier Charlotte.

Årsaken er det konstante jaget etter forbedring.

– Vi er veldig opptatt av kroppsspråk, signaler, og hvordan andre dommere er ut på banen. Det handler ikke bare om hvilke avgjørelser de tar, men også hvordan de kommuniserer, sier Jovana.

Målet deres er å lede de råeste kampene på de største scenene, som OL-finale og mesterligafinale. De mener det er realistisk, hvis de fortsetter å jobbe hardt.

For dommerhodene deres finnes ikke det perfekte.

– Vi stiller veldig høye krav til oss selv, og prøver å finne de små detaljene som hever prestasjonene våre.