Dør bygda, dør Norge

Er bygda bare nostalgisk romantikk og statsbudsjett-belastning? Man skulle nesten tro det, om man leser kronikken til Rasmus Reinvang og Knut Schreiner.

Visst er det mange grunner til å bo i en storby – kunst, kafe og kollektivtrafikk, for eksempel.

Vi er ikke byfornektere, tvert imot: vi er byfolk som med åpne øyne har valgt å slå oss ned på bygda. På Dokka, av alle steder.

Og nei – økende urbanisering og at «nordmenn flest nå er byfolk» er ikke noe gyldig argument for å gi bygda opp. Folk flest bor tross alt i Kina – betyr det at Norge bare skal gi opp som nasjon?

At by og bygd settes opp mot hverandre igjen og igjen, er både historieløst og smålig. Byene hadde ikke overlevd én uke uten bøndene, fiskerne, kraftproduksjon, skogene og råvarene fra distriktene.

Og vi som faktisk bor her ute, driver ikke bare og spiser flatbrød i bunad på solbrune stabbur. Vi innoverer. Vi utvikler. Vi produserer.

Det er i distriktene det skjer: verdensledende havbruk, bioenergi, vann- og vindkraft, digitale løsninger og fjernarbeid lenge før det ble trendy i storbyens tech-bobler. Ikke fordi det var «kult», men fordi det var nødvendig.

Og la oss ikke glemme: Beredskap og matsikkerhet? Prøv å dekke det behovet med bydel Grünerløkka. Spredt bosetting og egen matproduksjon er ikke nostalgisk – det er strategisk.

Byene er viktige, ja. De har kjøpesentre i suburb’sene, universiteter og spesialiserte tjenester. Men de er ikke hele svaret.

Vi leverer grunnlaget. Bokstavelig talt. Vannkrafta som lyser opp leiligheten din. Tømmeret i nybyggene. Maten på tallerkenen.

Og ironiens sødme? At mange av de samme byboerne som rynker på nesen av bygda, gladelig flykter til hyttene sine i helgene – for å få nettopp det de mener vi overdriver: natur, stillhet og fellesskap.

Og når vi først er inne på det – vi husker jo dessverre alle altfor godt hvor viktig hytta ble under covid-19-pandemien.

At Reinvang og Schreiner ikke får hjertebank av fjorder og feler, skal de få lov til.

Men tro ikke at bygda står på stedet hvil med en lefse i hånda. På bygda driver vi med mer enn å pusse opp stabbur.

Her på Dokka – og i distriktene landet over – jobber vi med framtida. Vi tar imot turister, bygger industri, skaper arbeidsplasser og gir folk et reelt alternativ til å stå i boligkø i byen. Mindre press, lavere pris, sterkere fellesskap – og langt bedre utsikt.

Som folkevalgte, fra hver vår side av den politiske skalaen, vet vi at bygda ikke er uten utfordringer. Men løsningen er ikke å gjøre narr – eller å trekke ut kontakten.

Løsningen er samarbeid. For et bærekraftig og robust Norge trenger mer enn byråkrati og baristakaffe.

Vi trenger bygda. Ikke som museum, men som drivkraft.

Så takk for engasjementet – men la oss være ærlige: Det er på tide å oppdatere byfolkets klisjeer om bygda. For vi er allerede i gang med framtida. Og i den framtiden er det behov både for by og bygd.