Driver USA en hybridkrig mot Danmark?

At en amerikansk visepresident skjeller ut en alliert, som JD Vance gjorde da han besøkte Pituffik-basen på Grønland i slutten av mars er særdeles uvanlig.

At en Dansk statsminister svarer med samme mynt, og vel så det, er minst like uvanlig.

Forskjellen på det amerikanske og danske besøket kan likevel virke veldig stor.

Den amerikanske delegasjonen var ikke invitert og måtte nøye seg med å besøke en amerikansk base.

Mette Frederiksen fikk klemmer og håndtrykk. Og en varm mottagelse.

Det kan nesten virke som om USAs utenriksminister Marco Rubio ikke helt har fått med seg besøket, da han fredag i en uttalelse etter møtet med den danske utenriksministeren Lars Løkke Rasmussen uttalte:

– Danmark bør fokusere på det faktum at grønlenderne ikke ønsker å være en del av Danmark.

Og det er dypest sett riktig. Men samtidig også feil.

For den regjeringen som 7. april formelt sett tar over makten på Grønland har støtte fra 75 prosent av velgerne. Partiene er enige om at uavhengighet er et mål.

Men veien til det målet går gjennom et styrket forhold til Danmark – til man er i stand til å stå på egne ben.

Spørsmålet blir: Står Danmark i en form for hybridkrig med USA?

Likheter med hybridkrig

Hvis du spør André Ken Jakobsson som forsker på hybridkrig ved Syddansk Universitet, så er det trekk som kan minne om det.

Han peker blant annet på at målet med det USA driver med overfor Danmark er fiendtlig. Man ser også at USA nekter å avvise den militære trusselen, selv om den var pakket godt inn, som president Donald Trump kom med allerede i januar.

Man ser også en ganske intens påvirkningskampanje. USA lover gull og grønne skoger i form av investeringer og arbeidsplasser på Grønland.

At det amerikanske besøket i utgangspunktet var tenkt som en sjarmøroffensiv hvor andredamen og visepresidenten skulle sole seg i grønlandsk glans, synes tydelig.

Det var nok sånn sett en strek i regningen at grønlenderne avviste besøket ganske kontant, og at amerikanerne måtte dra til sin egen base isteden.

Nå har Mette Frederiksen reist hjem. JD Vance har vært hjemme en stund. Men la oss likevel sammenligne de to besøkene litt.

To forskjellige mottagelser

Med amerikanske soldater oppstilt i bakgrunnen tordnet JD Vance mot Danmark og slang ut påstander om at landet ikke har investert nok i Grønland og at de er for dårlige på å forsvare Grønland.

Han nevnte riktignok ikke spesifikt ønsket om å overta Grønland under den talen, men sjefen hans, Donald Trump, har sagt det mange ganger.

Mette Frederiksen sto riktignok på et militærfartøy, F359 Vædderen, et av fire inspeksjonsfartøy som det danske forsvaret bruker for å patruljere rundt Grønland og Færøyene.

Men det var ingen soldater oppstilt bak Mette Frederiksen.

Imidlertid var hun flankert av den avtroppende og påtroppende regjeringssjefen på Grønland. Og hun la ikke noe imellom da hun på både dansk og engelsk snakket direkte til USA:

«Man kan ikke annektere et annet land. Heller ikke med et argument om internasjonal sikkerhet», lød det i klartekst. Og det kom rett etter at hun faktisk hadde påpekt at Danmark «alltid har sett opp til USA» og at «USA har inspirert Danmark».

Mette Frederiksen påpekte at det å true en alliert er uhørt. Og hun fremhevet at landegrenser og territoriers integritet er rotfestet i internasjonal rett.

En nødløsning

Mette Frederiksens besøk til Grønland kom så raskt det var mulig etter at den grønlandske regjeringen var presentert og et lokalvalg avholdt – ikke midt i regjeringsforhandlinger, som amerikanerne valgte.

Riktignok landet Frederiksen i et lite, privat jetfly. Men det blir nettopp lite, sammenlignet med Air Force Two, som JD Vance kom til Grønland med. Mette Frederiksen var på et tredagers besøk.

JD Vance nøyde seg med tre timer – selv om planen, som nevnt, var et noe lengre besøk.

– Det er faens så kaldt her («cold as shit»), var det første USAs visepresident sa da han kom til Pitufikk-basen fredag i forrige uke. Riktignok har både temperaturen og klimaet mildnet til den siste uken.

Men en dansk statsminister er klok nok til å ikke klage på grønlandsk vintervær. Man kler seg etter forholdene, uansett hvor man er i kongeriket.

USAs besøk på Grønland ble på mange måter særdeles mislykket.

Fra å skulle sole seg i glansen fra grønlandsisen og lære om kulturen og se på hundeløp i flere dager, ble besøket redusert til tre timer på Pituffik-basen – som jo er amerikansk – og elleve timer i «Air Force Two». Opp og ned fra Washington.

Grønlenderne ville ikke ha noe amerikansk besøk.

Det kunne ligne en nødløsning.

Mange sår å plastre

Men kampen om Grønlands fremtid er dypest sett ikke en kamp om å være mest populær.

Og det er flere ting som tyder på at dette ikke er en hybridkrig, men snarere en manglende vilje til å forstå hvordan allianser, internasjonalt samarbeid og respekt for territorier fungerer.

Man går ikke til en hybridkrig mot en alliert. Og hvis man gjør det, så skjer det som regel betydelig mer skjult enn det administrasjonen i Washington gjør.

Det gjøres ikke engang et forsøk på å skjule at man prøver å påvirke grønlenderne i positiv retning.

Hvis man ser på JD Vance sin tale på Grønland, så sies det ikke et vondt ord om landet eller folket.

Det er Danmark som får gjennomgå.

Det er ingen tvil om at Danmark har gjort mye galt på Grønland. Spiralkampanjen. Fordanskingsprosjekter. Hyggerasisme. For å nevne noe.

Men akkurat på forsvarsfeltet er det i så fall USA som har bygget ned tilstedeværelsen på Grønland. De hadde 17 baser og 10.000 soldater. Nå er det noen hundre soldater og kun Pituffik-basen – hvor altså JD Vance var.

Ikke militær men mineral

Så blir det store spørsmålet om USAs interesse for Grønland egentlig ikke handler om sikkerhet og forsvar, men derimot om naturressurser.

For der er ingen som vil protestere om USA gjenåpner noen av de basene de en gang hadde. Forsvarsavtalen mellom USA og Danmark gir dem rett til det.

Men det finnes ingen avtale som gir USA eneretten til å utvinne de meget verdifulle mineralene som ligger under isen og bakken. Her finnes gull, kobber, sink, platina, nikkel og jern – samt både diamanter og rubiner, for å nevne noe.

Og før Trump igjen kom til maken har ikke USA vært spesielt interessert i disse mineralene

Kun én av 78 tillatelser til å lete i bakken på Grønland er gitt til et amerikansk selskap.

Grønland har også en lov som forbyr mineralutvinning i områder der det er for store forekomster av radioaktivt uran. Det utgjør en for stor miljøtrussel.

En ny politikk på det området, kan gjøre Grønland mer attraktivt for amerikanske selskaper. Men den politiske viljen hos grønlenderne til å endre en slik lov synes veldig liten.

Dessuten trenger Grønland disse inntektene selv, skal landet bli robust nok til å stå på egne ben.

Uten å være en del av verken Danmark eller USA.