– Du må ringe 113, han er stukket!

Fredag 20. juni klokken 15.07 løp vi mot hverandre. Elva badet i sol, vi hadde aldri møttes før. Jeg var sliten, helt på slutten av joggeturen. De, redde med veivende armer:

– Du må ringe 113, han er stukket med en knust glassflaske!

Oppmerksomheten min ble vridd opp mot treningsapparatene i parken på Grønland. Der oppe gikk en mann rolig rundt. Med et håndkle i neven var alt tilsynelatende normalt. Med unntak av at han var dekket av noe rødt. Hele det barberte hodet var klissete, han hadde synlige kuttskader. Singleten var gjennomtrukket av blod.

To minutter senere kom politiet. Deretter ambulansen. Ti stykker fordelte oppgaver. Noen bandasjerte hodet og klippet av ham klærne. Andre fant frem en båre og sperret av området.

Deretter kom TV 2 og Avisa Oslo. Alvorlig skadet, det er betegnelsen politiet brukte på mannen dagen etter.

I ettertid har jeg stilt meg flere spørsmål om min opplevelse. Var jeg redd i øyeblikket? Nei, for selv om jeg var litt rystet, angikk det likevel ikke meg. Jeg var bare en tilfeldig forbipasserende på utsiden som fikk tildelt statistrollen som innringer. Men jeg holdt god avstand i tilfelle den sårede hadde pistol. Det er jo sånn tanker som farer gjennom hodet i øyeblikket.

Var jeg overrasket over det som skjedde? Slagsmål med knust glassflaske skjer mange ganger i løpet av et år i en så stor by som Oslo.

I 2024 ble det registrert 106 anmeldelser av fysisk vold med kniv eller annet stikkvåpen i Oslo.

Over hundre dramatiske hendelser – slik som den jeg selv opplevde. Da snakker vi ikke lenger om noen få isolerte hendelser, men om så mange at det skaper en utrygghetsfølelse i hovedstaden. Spesielt i sentrumsbydelene.

Det er forståelig at folk forventer tøffe tiltak for å gjøre gatene våre tryggere. Ingen skal oppleve – og aller minst forvente – voldshendelser i sitt nabolag. Kriminalitet skal slås hardt ned på.

Men hva var det som sviktet denne dagen ved Akerselva?

Overvåkningskameraer var installert, det stoppet likevel ikke gjerningsmennene fra å handle. Politiet, selv om de bare var to minutter unna, ga heller ikke trygghet.

Dokumentasjonen fra kameraene og reaksjonen fra politiet kommer etter at volden har funnet sted. Spørsmålet blir da hva som kan gjøres i forkant for å skape større trygghet i gatebildet.

Og da er vi inne på forebygging og tidlig innsats. Som er minst like viktig som mer politi og hardere straffer.

Bydeler, barnevern og andre førstelinjetjenester må få økonomiske ressurser fra fellesskapet til å gjøre jobben sin. Frivillige organisasjoner og aktivitetstilbud spiller også en viktig rolle. Derfor er det synd når Oslos byråd legger ned barne- og ungdomstilbud som Popsenteret og Trikkestallen.

Hver av oss må kjenne på ansvaret for å bidra til å gjøre byen vår trygg. Vi gjør det ved å delta i frivillighet og hilse på hverandre. Se folk i øynene, ta ut proppene av ørene. Spør nabogutten hvordan det går. Delta i samfunnet, prat om rett og galt. Vi må bry oss!

Med likegyldighet og ansvarsfraskrivelse øker utenforskapet – og kriminaliteten.

Tilbake til elveparken overfor Vaterlands bru. Som i en film var vi mange fremmede mennesker som møttes minuttene etter hendelsen. Offeret, benksittere, forbipasserende som meg. Et miniatyrsamfunn som kom sammen.

Så jeg tok feil. Vi hadde ikke passive statistroller likevel. Vi spiller alle hovedrollene i historien til byen vår.

Da blir det opp til hver enkelt av oss å spille denne etter beste evne.