– En av landets fremste formidlere

Sanselig, symboltungt og naturnært om tap og ensomhet, sorg og overlevelse.

Anne Sverdrup-Thygeson har tidligere skrevet sakprosa-bøker som «Insektenes planet» og «Insektenes hemmeligheter». Dette er hennes romandebut. Foto: Agnete Brun/Kagge

Anne Sverdrup-Thygeson. Eremittsommer. 424 sider. Kagge

Anne Sverdrup-Thygeson er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, og en av landets fremste formidlere. Hva er vel da mer passende enn å gi eremittbillen en fremtredende plass i romandebuten? Billen var i over hundre år regnet som utdødd her til lands, inntil den ble observert i gamle, hule asketrær på Tønsberg kirkegård i 2008. Dette danner et slags bakteppe i romanen, der eremittbillen også blir den bærende metaforen for romanpersonenes ensomhet og overlevelse.

Handlingen er lagt til sommeren 2012, da den 33 år gamle biologen Eva Wist tar en sommerjobb i Vestfold og flytter inn på en forfallen husmannsplass for å kartlegge gammel eikeskog og lete etter eremittbillen. Samtidig er hun på flukt fra seg selv etter å ha mistet et barn, og forholdet til samboeren Eirik er ved å bryte sammen under vekten av en sorg de ikke er i stand til å håndtere.

På nabogården bor Olga Frøyshov, en sta og sky dame på 76 som klatrer i trær, bader naken i bekken og vokter skogen med en slags innbitt intensitet. Bak den skarpe fasaden skjuler det seg krigsminner, søvnløshet og mørke hemmeligheter. Etter hvert utvikler det seg et vennskap mellom de to kvinnene. Gradvis avdekkes flere lag av tap, sorg og traumer, som på ulikt vis preger livene deres.

Handlingen har to lag; et ytre, som handler om skog, industripress og eremittbillen, og et indre, som handler om sorg, taushet og evnen til å finne fram til hverandre på tross av alt som skiller. Romanen drives av en langsom psykologisk fordypning og stadig tettere forbindelser mellom menneskene og landskapet som omgir dem. Forfatteren fastholder disse to dimensjonene gjennom hele romanen, i et slags produktivt spenningsforhold. Det handler om tap av barn, om skyld og avstand i kjærlighetsforhold, om alderdom og fortidens hemmeligheter, om vårt forhold til naturen, og om tiden som går.

Romanen er strukturert i forholdsvis korte, episodiske kapitler, med vekslende perspektiver mellom Eva og Olga, dels avbrutt av Evas feltdagbøker, korte fagnotater som kontrasterer den emosjonelle understrømmen i teksten. Disse naturbeskrivelsene er blant bokens sterkeste. Handlingen følger ellers sommerens rytme fra juni til august, og naturens prosesser speiles i romanpersonenes indre sjelsliv. Fortellingens styrke er nettopp denne sammenvevingen av personenes erfaringer og den økologiske forståelsen. Naturen er ikke bare en romantisk dekorasjon eller biologisk pynt, men et levende rom som er helt avgjørende for menneskelivet.

Sverdrup-Thygeson skriver ellers subtilt og usentimentalt om en smerte som ligger i detaljene, i kroppen etter fødselen, i en barnevogn på butikken, i en gammel trefigur mot huden. Best er teksten når forfatteren dveler ved det uavklarte og usagte, gjennom langsomheten får romanen en emosjonell nerve. Språket er enkelt og lavmælt, selv de tyngste stemmene har en nedtonet presisjon fremfor patos og utropstegn.

På den andre siden kan romanen også oppleves noe omstendelig. Mange av dialogene blir overforklarende, noen av de psykologiske konfliktene er så overtydelige at underteksten forsvinner, og de to mannlige hovedpersonene i fortellingen er svakt tegnet sammenliknet med de to kvinnene. Enkelte bipersoner, f.eks. representantene for steinindustrien og lokalpolitikken, blir noe endimensjonale, og det romantiske sidesporet med den kommuneansatte Hallvard evner egentlig ikke å tilføre romanen noe vesentlig.

Selv om Anne Sverdrup-Thygeson i store deler av boken viser at hun ikke bare er en dyktig naturformidler, men også en god forteller med litterær følsomhet, blir dette litt for ofte litt for lettvint. Særlig oppklaringene og avsløringene mot slutten av romanen er litt for enkelt og rett ut sagt utroverdig ryddig løst.

Når det er sagt, er dette en god romandebut. «Eremittsommer» handler ikke bare om miljøvern og truet artsmangfold, det er også en eksistensiell fortelling om mennesker som forsøker å finne tilbake til livet etter å ha mistet noe grunnleggende.