En global fotballfest

Er du en av dem som har googlet hvor Curaçao ligger, eller kanskje hvordan det uttales? Og hva med Kapp Verde?

Kanskje har du også begynt å følge keeperen deres, Josimar «Vozinha» Dias på Instagram etter hans heltemodige innsats i åpningskampen mot Spania.

Du er ikke alene. Over hele verden har det sittet nysgjerrige mennesker og stilt seg de samme spørsmålene. Verden har blitt litt større for mange av oss. Mange har lært noe de ikke visste fra før, og kanskje fått noen perspektiver de ikke hadde fra før. Lagene har også bitt fra seg sportslig, og vist at de har noe i et VM å gjøre.

Utvidelsen av VM fra 32 lag til 48 lag har vært en suksess. Den har utvidet det globale fellesskapet rundt fotballen og vist at vi har noen fellespunkter selv om vi lever i en tid med store politiske rivninger og sosiale medier som fyrer opp under folks frustrasjon og sinne. Det som før kunne være en liten sak man trakk på skuldrene av og gikk videre, kan bli et problem du bare ikke klarer å slutte å irritere deg over.

Et fotball-VM med 48 lag slår en kile inn i den verdenen. Det betyr ikke at alle er med, men alle verdenshjørner er representert. Visst kan vi krangle om VAR, dommeravgjørelser og vannpauser, men det gir oss et felles språk, en felles ramme å diskutere i.

Den gir mindre nasjoner en mulighet til å eksistere i den globale oppmerksomhetsøkonomien. Det gjelder ikke bare Kapp Verde og Curaçao, men også Norge og Skottland.

Vi kan diskutere her hjemme til vi blir blå i ansiktet om roing på land og vikingestetikk, men det funker globalt. Det gir en enkel, men tydelig identitet. Og så er det ganske gøy, akkurat det internett vil ha denne sommeren.

Det er litt det samme med skottene og deres Tartan Army. Det er feel good-supportere som drikker Boston tomme for øl og som synger, danser og marsjerer med sekkepipe, helt uten diskusjoner om alkoholens skadevirkninger på folk.

De to landene har til og med nådd kulturens amerikanske høyborg med en tegning i magasinet New Yorker. Der sitter et par og ser på fotball med underteksten: «Jeg skjønner fortsatt ikke helt reglene, men har utviklet et sterkt forhold til Norge og Skottland.»

Alt dette fjerner ikke de mørke skyene bak VM. Norske supportere slipper lett i USA, men hadde du lyst til å reise fra Senegal var det tilnærmet umulig. Senegal står på listen over land med strenge visumrestriksjoner.

USA og Iran var i krig rett før VM og sitter nå i vanskelige forhandlinger med en skjør våpenhvile. Det iranske laget har hatt store vanskeligheter med innreise, selv om det skal bedres litt nå.

Korrupsjonsanklagene mot Fifa og milliardsummene som svever rundt verdens største sport blir ikke mindre. Jeg tenkte i hvert fall mitt da faren til en av VMs største stjerner, Erling Braut Haaland, ble filmet i hyggelig passiar med FIFA-sjef Gianni Infantino under Norge-Senegal.

Det trenger ikke være noe galt i det, men symbolverdien var tung.

En som ikke er har dukket opp på tribunene ennå, er USAs president Donald Trump. Det er sikkert mange som synes det er litt deilig. Det har i hvert fall bidratt til at VM så langt har handlet mer om fotball og supporterne enn politisk debatt og polarisering.

Det gjør noe med oss når vi ser det samme engasjementet for den avgjørende VM-kampen i Dakar som på et forsamlingshus i Hammerfest.

Sport, og fotball i særdeleshet, har alltid hatt denne funksjonen. Men nå skjer informasjonsdelingen i sanntid. Vi ser hverandre, hele tiden og overalt.

Kanskje har VM så langt vært en sommerforelskelse som raskt svinner hen når verden går tilbake i gamle spor.

Men vakkert var det, og noe å holde fast ved når vi nå beveger oss inn i fotballens realpolitikk, altså sluttspillrunden.

Skulle Donald Trump dukke opp når USA spiller utslagskamp, kan du jo bare fiske opp telefonen og sjekke hvordan det går med ferien til keeperen til Kapp Verde.