En god blanding rølp og poesi

Etter noen hektiske år sammen med blant andre Åge Aleksandersen i et av de mest populære rockebandene i Norge, gikk det til helvete.

Prudence gikk i oppløsning, Terje Tysland trakk seg unna og ville satse på et liv som mer anonym studiomusiker.

Nå fyller han 75 år og ser tilbake et halvt århundre i rampelyset. Han har gitt journalister nok å skrive om, og det har slett ikke alltid handla om musikk.

At han klarer å holde det gående som artist, med over femti konserter i året, er dessuten et lite medisinsk mysterium.

Formen er for så vidt grei den, 75 år tross alt.

– Men det er det lungehelvete mitt, slår han fast der han står i solen og skuer utover havet.

Med årene har kroppen utvikla seg slik at det er vanskelig å puste, og spesielt i kaldt vær. Det oppgir han som hovedgrunnen til at han i over tretti år har bodd på Gran Canaria store deler av året. I en liten by på sørsida av øya. Er det kaldt hjemme, så kan du nesten banne på at Terje Tysland er der nede.

Med mindre det er julebordsesong. Da er han nordover en snartur og bor på hytta i Trondheim, eller gården i Oppdal.

– Jeg får ikke puste. Jeg måtte være hjemme et par vintre i forbindelse med pandemien. Da greide jeg knapt komme meg over tunet på de kaldeste dagene.

Han beskriver smerten som åpne kjøttsår på lungene.

Ifølge Terje har fastlegen hans rista på hodet og spurt i fullt alvor hvor han tar lufta fra, for ut ifra lungekapasiteten burde det knapt vært mulig å synge.

Svaret er ifølge han selv en oppskrift bestående av tre ingredienser:

1. Sang- og pusteteknikk han lærte på Dragvoll en gang i tida
2. Adrenalinet han får på grunn av en lammende sceneskrekk
3. Og en god porsjon pur djevelskap

Og forresten en liten hemmelighet til. For selv om det ikke er så mye drikking på scenen lenger... Så er to centiliter Gammel Dansk godt for halsen, og kanskje nervene, før sceneteppet går opp.

Sjøgutt på verdensreise

Den musikalske drømmen starta med en tiåring som ønsket seg piano.

– Men det hadde selvfølgelig ikke mor og far råd til.

I stedet ble det trekkspill og et brevkurs i noter. Han tok fatt på de klassiske verkene han kom over, og skjønte tidlig at dette var noe han mestra.

Men å leve av musikk var utenkelig. Faren sendte han på handelsskole, men det ble bare surr. Dermed dro han til sjøs som 16-åring og fikk oppleve verden.

Etter hvert klappa båten til kai i New Orleans. Turen gikk opp langs Mississippi og til Baton Rouge. Der fant de seg et lokalt vannhull og fikk servert noe merkelig drikke. Og som om ikke det ga nok følelse av å være tilbake i Namdalen, satt det attpåtil en gjeng tannløse karer på en scene og spilte trekkspill.

– Jeg ble ikke spesielt imponert over noen av dem, men det var tøft. Jeg hadde aldri hørt noen spille trekkspill på den måten før.

Innflytelsen fra livet på sjøen skulle prege Tyslands musikk for all tid.

Det store idolet het Jimi Hendrix, og rollen som sologitarist i Prudence passet ham perfekt. Men etter et par turneer satte han seg ned sammen med Åge Aleksandersen og diskutere hvordan de kunne utvikle et helt eget uttrykk. Terjes egen versjon er at han selv foreslo å bruke det utskjelte instrumentet.

Men spør du Åge, får du en litt annen forklaring.

– Han var ikke interessert i det hele tatt, sier han. Åge mener Terje prøvde å holde trekkspillet skjult, siden Jimi Hendrix var det store idolet.

– Men han tok til fornuft.

I takt med suksessen i Prudence vokste også galskapen på veien. Og det ble mye krangling. Og verst av alle var de to. Åge og Terje.

Ola Næss / SCANPIX

– Et tenningsnivå i nærheten av rakettoppskyting!

Slik beskrives dynamikken mellom Åge og Terje i Prudence-tida.

– Har han fortalt deg om da han prøvde å drepe meg?

Svein Krøvel / Kalvøyafestivalen 1972

Ifølge Åge, kasta Terje Tysland sin splitter nye Gibson SG-gitar mot hodet hans, etter en krangel på et øvingslokale i Namsskogan.

Svein Krøvel / Kalvøyafestivalen 1972

– Hadde han truffet meg hadde jeg daua.

Hva Terje Tysland mener om hendelsen i Namsskogan skal vi komme tilbake til.

Leiesoldaten

Prudence gikk, som nevnt, til helvete. Åge Aleksandersen starta solokarrieren tvert, men Terje var egentlig ferdig. Han var lei av musikerlivet, men ender likevel opp i Oslo med gitar og trekkspill. Denne gangen sverger han på å holde seg skjult. På dagtid flyr han rundt fra studio til studio som ukreditert studiomusiker, og spiller gitar eller trekkspill på «det meste av plater som ble spilt inn i Oslo på den tida».

På kveldstid spilte han trekkspill med et teater tilknytta Club 7.

Etter en fuktig kveld et par år seinere, dukka planen om å spille inn noen låter opp.

Terje raska sammen et band og tok med seg det han hadde liggende av låter. Det som skulle være en uskyldig demo ble til debutplata «Stakkars Klovn» som kom ut i 1977.

Og for ei plate det ble. Den slo ned som en bombe i det norske musikkmiljøet. Den tok alle på senga, inkludert Åge. De to snakka ikke sammen på denne tida. De var lei hverandre og trengte en pause. Men Åge har i ettertid innrømmet at plata traff han «midt i fleisen», og at han ble overraska over hvor bra den var.

Dermed var planen om en rolig og tilbaketrukket tilværelse i Oslo knust. Terje ble tvunget ut på veien igjen, og salgstallene ble bedre og bedre for hver plate han ga ut. Da hans mest populære plate, «Gutta på byen», kom ut 10 år seinere, solgte den voldsomme 150.000 eksemplarer og sikra gullplate allerede første dag.

Men ikke alle elsket ham.

Terje har alltid skrevet på en måte som kan føles ganske vanlig for folk nord for Dovre. Men for fiffen, og de som bestemte i Hovedstaden, var låter som «Ka Fa’ E du så glad for» og «No går det på rævva’», rett og slett for sterk kost.

Han ble regelrett bannlyst av NRK. Terje mener at det skal ha hengt en lapp i diverse radiostudio om at «Terje Tysland skal ikke spilles». Undertegnede har ikke klart å få verifisert den historien, men at låtene var nekta spilt på radio er det liten tvil om.

Suksessen var likevel et faktum og Terje solgte mange plater de neste åra. Men selv om platesalget gikk bra var det andre ting som skulle prege livet framover.

Fengselsfuglen

– Nå har jeg slått deg. Nå er du nødt til å ta meg med.

Ordene smeller fra et illsint Terje Tysland, like etter at han har slått en politimann i brystet.

Årsaken til opptrinnet på en campingplass et sted i Norge på slutten av 90-tallet, er at hans daværende kone var mistenkt for å ha kjørt bil i berusa tilstand.

Terje forlanger å få være med som støtte, men blir nekta av den bryske politimannen. Da kokte det over for ham.

Taktikken funka på sitt vis. Det ble håndjern og skyss til arresten. Sammen med kona. Men med på kjøpet fikk han også to runder i retten, og til slutt 18 dager ubetinga fengsel.

Soninga ble gjort i et lite fengsel i Mosjøen. Og om noen tenkte dette skulle knekke den lovløse artisten, så tok de nok feil. Terje minnes det som en helt grei opplevelse. Han fikk trent og skrevet musikk.

– Det var fine dager. Det gjorde meg ingen verdens ting, altså, sier han i dag.

For ham ble hele episoden bare nok en opplevelse å ta med seg. Eller som han selv sier det:

– Bare «en av de små dumpene i veien i et liv».

Poesi og pils

Selv om han i mediene ofte fremstår som en brautende kranglefant, finnes det en helt annen dybde bak imaget.

– Han er jo rett og slett en underlig blanding av poesi og pils, humrer Åge Aleksandersen fra balkongen i den samme lille byen på Gran Canaria.

Så like, men samtidig rake motsetninger. Kanskje er det nettopp denne intense dynamikken som er den beste forklaringen på begrepet de selv bruker om hverandre: «Verstekamerater». De har alltid trengt hverandre, men kan samtidig få grenseløst nok av den andre.

Men når det virkelig gjelder, stikker båndet dypere enn de fleste forstår. Som Åge selv oppsummerer det.

– Det vet vi begge to, at går det til helvete med oss, er vi de første til å være der for hverandre. Så enkelt er det.

Skal de først snakke om noe vanskelig, så er det hverandre de ringer til. Og det er kanskje det viktigste med godt vennskap, slår Åge fast.

– Terje er en enestående fin type, altså.

Lenge før det var vanlig i norsk offentlighet, brukte Terje posisjonen sin til å skrive sanger om ting han brydde seg om.

På debutplata fra 1977 kan du høre historien om «Klokker'n», om kjærlighet mellom to menn. Kun fem år etter at homofili ble avkriminalisert i Norge. For Tysland var det like sykt å dømme folk ut ifra hudfarge eller hvem de elsket den gang, som det er i dag. Han er stolt av å kunne være talerør for de som faller utenfor «det normale».

Men det er en annen låt som har hatt mest å si for karrieren hans. Han sier selv at det var «Heile livet» som åpna alt sammen, knuste rabuliststempelet og ga folk øynene opp for at han ikke bare drev med rølp og fyllesanger.

– Jeg har kanskje skrevet en 12-15 sanger om fyll og bråk, sier han bestemt.

Flere hundre sanger handler om helt andre ting.

Der det hele starta

Et langt artistliv senere og her står vi, på en konsert han selv har ønsket å holde. Som en del av avslutningsturneen. Det er så nøyaktig som du kan få det 75 år siden den lille tassen kom til verden her på Namsos Sykehus.

I en fullsatt kantine står Terje Tysland alene med gitaren sin.

– Dette sykehuset bærer hele livshistorien min, sier han til ansatte og pasienter som har møtt opp.

Tysland spiller tre rolige låter, før han takker for seg og får omvisning på fødeavdelinga.

Nervene han bestandig føler på før konserter vises ikke på utsida.

Han har det alltid sånn. Før han skal opptre er nervene i høyspenn. Det er umulig å få kontroll på de følelsene. Går det bra? Husker jeg alt? Hva gjør jeg her? Hvorfor driver jeg med dette?

Det er vanskelig å se for seg at en artist som har holdt det gående i 55 år fremdeles tenker sånn. Kona hans mener han er panisk, og kjenner ikke igjen den figuren som står der og skjelver.

Han har vent seg til det, sier han. At kroppen sier fra med adrenalin. Som om hjernen prøver å formidle at «nå må du skjerpe deg og gjøre jobben din». Det er lett å se at han ikke trives i akkurat denne situasjonen, og man spør seg hvorfor han har gjort dette til sitt levebrød.

I løpet av det 75 år lange livet har han sjelden eller aldri hatt en dag uten angst. Det sier han i hvert fall selv. Og om du spør ham om han har en god dag, er svaret som oftest nei.

Erkjennelsen av at det aldri går over har hjulpet til med å akseptere at frykten er en permanent del av jobben.

Ingen planer om å pensjonere seg

Jubileumsturneen som nå står for døren, markerer slutten på en æra. 75-åringen har bestemt seg for at dette blir den aller siste runden med fast band. Logistikken og alt det utenommusikalske har rett og slett blitt for krevende. Men Tysland legger ikke inn årene av den grunn.

Han vil bare reise litt lettere framover, og gjøre opptredener alene, som duo eller trio. For musikken er en lidenskap han aldri kan eller vil slippe.

– Man pensjonerer seg jo ikke, vet du. Det var Louis Armstrong som sa det der. At en musiker pensjonerer seg aldri. Han spiller så lenge det finnes en tone igjen i kroppen, sier Terje.

Kanskje er det den seigliva scenepersonligheten, kombinert med rabuliststempelet, som har holdt liv i de villeste mytene om ham. For hva skjedde egentlig i øvingslokalet på Namsskogan tidlig på 70-tallet? Ifølge «verstekamerat» Åge Aleksandersen kastet Terje en splitter ny Gibson SG-gitar rett mot hodet hans. Åge mener han hadde dødd om han ble truffet.

– Haha! Jeg er faktisk fortsatt forbanna på han for det der, ler Terje Tysland når han blir konfrontert med drapsforsøket.

Han mener nemlig at Åge ødela gitaren hans.

– Fordi han dukka!

Han er ikke helt enig i at han hadde drept ham, men han sier han ville ha kjent det. Historien føyer seg inn i rekka av mange voldsomme historier mellom de to. Mye slåssing, men de ender likevel alltid opp i lag.

75 år på denne jord, 55 av dem på veien. Selv om han ikke har tenkt å gi seg er han smertelig klar over at enden er nærmere enn begynnelsen.

Og når alt en dag er over, og den aller siste tonen har forlatt kroppen, har ikke 75-åringen noe desperat behov for et storslått ettermæle.

– Jeg har jo ikke gjort noen svære ting verken for samfunnet eller for folk, filosoferer han i solveggen på Gran Canaria.

Men han vet at han gledet noen underveis, og støttet noen som trengte det.

Det holder lenge.