En perfekt oppvekst finnes ikke – heldigvis

Noen foreldre har mistet helt kontrollen på ungene sine. Lar dem sykle rundt og finne på sprell. Følger ikke opp leksene. Gir dem altfor mye skjermtid.

«Sånne foreldre burde ikke hatt barn,» skrives det i kommentarfeltene. Har de rett?

Nå tror jeg de fleste har fått med seg at skjerm er skadelig. Og at sukker er usunt. Og at barn trenger bakovervendte bilstoler, positiv oppmerksomhet og søvn.

Det skal i hvert fall ikke stå på kunnskapen!

Likevel forblir foreldre ... foreldre. Ufullkomne mennesker som gjør så godt de kan. All forskning og informasjon har ikke gjort oss tryggere. Det har gjort oss navlebeskuende og usikre på om vi er gode nok. Og dømmende i møte med andre foreldre.

For jeg tar meg selv i å lure på hvorfor barna leker Pokémon i barnehagen når filmene har sju års aldersgrense. Og hvorfor får noen barn med seg kaker i matpakka?

Noen grenser er så innarbeidet i min egen forståelse av hva som er en god oppdragelse, at jeg finner andres meninger sjokkerende. Samtidig kjenner jeg på den samme trangen til å gi litt mer f.

Hjemme hos oss får nemlig ingen lov til å gjøre lekser hvis de blir gale av det. Og en vanlig søndag ettermiddag kjennetegnes ved at jeg ikke vet hvor noen av de tre barna mine er.

Jeg lar dem komme hjem til tomt hus og spise hva de vil. Jeg er ganske slepphendt til tider. Men jeg elsker barna mine, og jeg prøver faktisk bare å gi dem en god oppvekst.

Da jeg så NRK-serien «Lives oppdragelsesreise» hadde jeg tre barn i barnehagealder. Mange opplevde serien som befriende. Endelig kunne vi senke skuldrene og lene oss mer tilbake. Men for meg var det ikke så enkelt.

Det som har skjedd i barneoppdragelsen handler ikke om at pendelen har svingt fra streng til ettergivende enda en gang. Vi har også blitt mer opptatt av barnas følelser, som en motvekt til det tradisjonelle fokuset på atferd.

Jeg er stor tilhenger av emosjonsfokusert foreldrestil, som går ut på å møte barnas følelser, bekrefte deres behov og samtidig sette tydelige grenser.

Når jeg ser tilbake på min egen oppvekst, kjenner jeg på en viss usikkerhet rundt hva jeg selv savnet som barn. Fikk jeg rom til å være fri, og hjelp til å regulere følelsene mine? Når man har lengtet etter å bli hørt og tålt som barn, blir man opptatt av å gi videre noe bedre til neste generasjon.

Da kan jeg ikke nødvendigvis bare ta det med ro og stole på egen intuisjon.

Derfor mener jeg at forskning, kunnskap og foreldreveiledning er viktig. Men noen ting er viktigere enn andre.

Jeg tror at en av de viktigste tingene å ha som forelder, er trygghet. En mamma som står støtt i seg selv og egne valg, kan ofte være en god mamma. Og da må vi tåle at foreldre er forskjellige.

Noen er opptatt av leggetider, andre av sunn mat. Det er godt for barna våre å se voksne som tør å stå for noe – og som tåler at andre mener noe annet. Hvis mine tre jenter en dag kan se tilbake på oppdragelsen de fikk, og forstå at valgene jeg tok var i kjærlighet til dem, tror jeg det har en verdi.

Som mamma kommer jeg aldri til å oppfylle alles forventninger eller prestere feilfritt. Det er uansett ikke mulig å måle eller etterprøve, for det finnes ikke noe som heter «en perfekt oppvekst». Skjermtid og sukkerinntak kan i hvert fall ikke fungere som målestokk.

Det viktigste er ikke at vi gjør alt perfekt, men at vi er rause – både med oss selv og andre.

Så til deg som mener at noen foreldre ikke burde fått barn: Det er en drøy påstand fra en som bare ser en liten flik av et mye større bilde.

Kjærlighet ser ikke likt ut i alle hjem.

SE OGSÅ: