En underernært hjerne kan finne på mye rart

Mange ser kanskje på spiseforstyrrelser som en konkurranse om å være den minste, peneste eller beste.

Jeg hadde ingen av disse intensjonene, selv om det på mange måter hadde vært lettere å forklare det slik.

Å ha en spiseforstyrrelse er noe de fleste ikke fullt ut forstår, dersom de ikke har stått i det selv eller vært pårørende.

Jeg husker øyeblikkene hvor verden føltes fjern, som om jeg ikke egentlig var til stede. En underernært hjerne kan finne på mye rart, og det meste husker jeg ikke engang selv.

Selv om dette ikke var selvvalgt, var ansvaret likevel mitt. Det var ingen andre som kunne hjelpe meg, ingen som kunne forstå fullt ut, og ingen som kunne tvinge meg til å spise. Alt lå på meg. Det var vanskelig. Selv med profesjonell hjelp fra ABUP, som alltid var der med matplaner, støtte og samtaler når jeg trengte det, var det fortsatt bare jeg som kunne gjøre endringen.

Hele prosessen handlet om å snike meg unna det som egentlig var best for meg. Hvis noen sa at jeg måtte spise brød, kunne jeg heller bruke flere timer på å bake mitt eget. Et brød som ikke smakte godt, men som hadde tre ganger færre kalorier enn vanlig brød. Så mye tid ble kastet bort på tanker som aldri førte til noe godt.

Jeg husker spesielt da foreldrene mine mistet håpet. De hadde begynt å venne seg til tanken på at jeg kanskje ikke lenger kom til å være en del av denne verden. Kjæresten min visste ikke hva han skulle gjøre med sine egne tanker rundt alt som skjedde. Jeg selv var overbevist om at det ikke fantes en fremtid for meg, at det ikke var noe håp.

Hver gang jeg tok farvel med en av foreldrene mine, føltes det som om jeg visste at det var siste gang jeg så dem. Det er en ekstremt ensom følelse.

En person med en spiseforstyrrelse kan fort tenke at dette er måten å bli sett på, men i virkeligheten gjør det bare at man dytter de som elsker deg lenger unna. Det er den triste sannheten. Jeg ble knust hver gang jeg så mamma og pappa gråte fordi de følte at de hadde mistet datteren sin, og hver gang kjæresten min måtte sitte oppe hele natten for å passe på at jeg ikke besvimte igjen. Da forstod jeg at jeg måtte gjøre noe.

Det er ikke så enkelt som å «bare gjøre noe», men jeg lærte etter hvert at mat er vannet som slukker flammen. En bit om gangen hjelper flammen inni deg å slukkes gradvis. Flammen er alle tankene i hodet ditt. Når du føler at du ikke er bra nok, at du er for stor, ikke fin, eller ikke fortjener mat er det den underernærte hjernen som snakker.

Litt mat om gangen, og et mål om å skape en lykkelig familie og gjøre dem stolte i stedet for triste, var det eneste jeg trengte for å klare å svelge bit for bit.