Enkelte kirkesamfunn kunne brukt mer tid på dialog

Likevel mener vi at enkelte kirkesamfunn kunne ha tjent på å bruke mer tid på dialog med de ulike meningsbærerne før de lander på vedtak som setter medlemmene i utfordrende etiske dilemma.

Den norske kirke brukte lang tid, ja egentlig flere tiår, på sitt vedtak om å åpne for likekjønnet samliv, og kirkens enhet var et viktig prinsipp for flere meningsbærere. Vi kjenner ikke til alle forsøk på dialog i de ulike kirkesamfunn, men vi vet at det har vært flere gode initiativ. Når mennesker likevel ikke opplever at samtaler reelt påvirker utfallet, svekkes tilliten. Så kan det oppleves lite dialogisk at det etter at noe er bestemt, oppfordres til å fortsette dialogen. Spørsmålet er hvor reell en slik dialog da oppleves.

Utad kan ordvekslinger om emner som har kraft i seg til å splitte, se ut som en krangel eller i beste fall en debatt. Etter vårt syn er det heller ikke en god diskusjon, og i hvert fall ikke en god dialog. (Jfr. Mons Bjones klassifisering av samtaler i boka: Den lille boka om samtaler.)

Det sies ofte at dialog er en god metode for å skape forståelse for andres synspunkt. Vi tenker at det er det, men vi erfarer også at det er svært krevende å føre dialog. Det krever stor tålmodighet, da dialog er tidkrevende og noe som går langsomt, og det kan være utfordrende å alltid ta den andres standpunkt i beste mening. Samtidig erfarer vi at dialog er både nødvendig og berikende. Nødvendig fordi vi må snakke sant om hvordan livet er og oppleves, og berikende, fordi i samtale med andre blir vi litt klokere og forstår mer.

I flere frikirkelige kirkesamfunn har behandlingen av samlivsspørsmål ført til sterke reaksjoner. Vi mener at en i større grad kunne brukt mer tid til kunnskapsinnhenting og dialog. Når medlemmene forventes å ta stilling til komplekse spørsmål på et kunnskapsgrunnlag som oppleves bastant eller uferdig, skaper det frustrasjon og avstand.

Nyere forskning fra Universitetet i Agder (2026) gir oss også et tydelig bilde av hva som står på spill. I en studie av skeive som har vokst opp i ikke-aksepterende kristne miljøer, forteller deltakerne om dyp frykt og skam som kan sitte i kroppen lenge etter at de har forlatt menighetene. Flere beskriver hvordan de lærte fra tidlig alder at deres følelser var syndige, og hvordan dette har satt varige spor – for eksempel i form av angst, skyldfølelse og vanskeligheter med å være nær i relasjoner.

Studien viser også hvordan «aksept» ofte kom med forbehold: Man kunne være elsket, men ikke fullt ut anerkjent. Noen forteller at de ikke kunne dele livet sitt åpent, at de måtte skjule kjærester, eller at de ikke fikk være seg selv i egne familier og menigheter. Slike erfaringer er ikke bare enkelthistorier – de gir oss viktig kunnskap om hvordan teologi og praksis oppleves for dem det gjelder.

Dette utfordrer oss til å spørre: Har forkynnelsen i frikirkelige kirkesamfunn i for liten grad vært preget av refleksjon rundt vanskelige bibelord?

Vi har i dag mer kunnskap om ulike forståelser av Bibelen, slik UiA-professor Morten Beckmann nylig har redegjort for i Fædrelandsvennen. Likevel ser vi eksempler på at forkynnelsen blir veldig tydelig på hva Guds ord «sier», uten samtidig å åpne for at teksten kan forstås på ulike måter. Hvis rommet for spørsmål og refleksjon blir mindre, øker risikoen for at uenighet fører til stillhet – eller til polarisering – snarere enn til god dialog.

Når vi samtidig vet, gjennom forskning, at manglende rom for å være seg selv kan føre til langvarig skam og frykt, blir behovet for nettopp dialog og gode samtaler enda tydeligere. Det handler ikke bare om teologi, men om menneskers liv.

Nettverket – En kirke for alle arrangerer, i samarbeid med UiA – Senter for likestilling, et dialogseminar 10. oktober. Her ønsker vi å løfte nettopp disse spørsmålene: Hvordan kan vi skape mer reell dialog om samlivsspørsmål? Hvordan kan vi holde fast ved Bibelen som autoritet, samtidig som vi unngår å oppleves som diskriminerende overfor skeive? Vi ønsker å skape et rom der ulike erfaringer får plass, og der også forskningsbasert kunnskap kan bidra til en mer opplyst samtale.

Dette og flere spørsmål vil bli tatt opp på seminaret. Målet er ikke enighet, men økt forståelse. Vi ønsker også å bidra til mer kunnskap om ulik forståelse av de bibelordene som splitter oss i dag.

Så håper vi at vi med dette innlegget, og med dialogsamlingen 10. oktober, ikke bidrar til ytterligere polarisering, men heller er med på å skape rom for fellesskap der vi bygger tillit til hverandre – også når vi er uenige. Vi ønsker å bidra til at menigheter på Sørlandet kan være gode trosfellesskap også når menighetsmedlemmer tenker ulikt.