Enslig i julen, men ikke ensom

Julen har vært mennesketom, men det betyr ikke at jeg har vært ensom, skriver Gunn-Helen Øye. Bildet er fra 2023. Foto: Tomm W. Christiansen

Et enslig liv trenger ikke å være et ensomt liv. Noen av oss liker veldig godt å være jeg, ikke alltid vi.

Jeg vet, og hører fra øst og vest, at julen er tid for familie og venner. Og at det er slik en juletid skal være. Ofte sies dette i kontrast til alle dem som ikke har familie og venner å feire med.

Men det er en gruppe til: vi som har både familie og venner, men fremstår som ensomme.

For å ta meg selv: Jeg har to sønner jeg har godt forhold til, barnebarn jeg virkelig elsker, og jeg har mange venner. Likevel har denne julen vært mennesketom.

Og det fineste, kanskje rareste ved det, er at når jeg har vandret en mil rundt i skogen og byen, møter jeg mange som meg. Vi ser ikke triste ut. Jeg har observert, jeg har gått i en positiv rytme, og jeg har vendt ansiktet mot solen og kjent en svak hilsen om at den lysere tiden er på vei.

Jeg gikk innom Godt brød i Bjørvika. Der var det flere som satt alene enn som satt sammen. De virket ikke triste.

Noen var fordypet i en PC, andre i en bok. Men vi var alle samlet, der inne. Et enslig liv trenger ikke å være et ensomt liv.

Etter julaften, med 14 til bords, som var både hyggelig og innimellom litt kjedelig, gikk jeg inn i første juledag med et forsett: hver morgen badstue, så ut og gå. Målet mitt var én mil hver dag. Tidlig, før badstuen: en kopp latte, lese Aftenposten på nett og en bok av Haruki Murakami om å bli forfatter. Ett kapittel, én mil – det er en enkel livsfilosofi.

Nå er hverdagen kommet. I dag passer jeg barnebarn, så da tenker jeg ikke på hverken mil eller bok. De neste dagene skal jeg følge et kurs med meditasjon, yoga og skriving. Men det er på Zoom, så på en måte er jeg også her enslig. Men ikke ensom.

For tid alene er ikke trist. Vi er ikke ensomme. Vi er mennesker som liker veldig godt å være i jeg-form, og ikke alltid i vi-form.