Er bikkja blitt den nye ungen?

Det er fortsatt ikke chihuahuaen som fører slekten videre, skriver innleggsforfatteren. Foto: Stein Bjørge

I 2025 er det ikke barna som leker i Oslos gater. Det er hundene.

I Oslo har hunden overtatt barnevognens plass. Den bæres i sele med AirTag (sporingsbrikke), får bursdagskake med spesialfôr og sesongtilpasset garderobe. Den sover med deg i sengen og tas med på spa på Frogner dagen derpå. I sameiet har den egne regler, og i bakgården klappes den av naboene som om den var et barn.

Det høres ut som satire, men det er bybildet i 2025.

I en tid der fødselstallene går ned mens kjæledyrene flytter inn, er det betimelig å spørre: Er bikkja blitt den nye ungen?

At folk får seg hund, er ikke nytt. Det nye er hvor lite annet som får plass.

I 2024 ble det født 54. 269 barn i Norge. Det tredje laveste tallet noensinne. Fruktbarhetstallet er 1,44 barn per kvinne. For å opprettholde befolkningsnivået trengs det 2,1. I de store byene er nedgangen brattest. Og i Oslo, særlig i indre by, ser jeg flere hunder enn førsteklassinger.

Også på Island og i Finland peker pilene nedover. I fødselstall, altså. Hundeholdet forblir populært.

Det må være like selvsagt å stille opp for barna som å lufte hverandres hunder, mener Rodas Tadese Sibahtu. Foto: Stein Bjørge

Systemet belønner det trygge

Før testet vi parforholdet ved å kjøpe sofa. Nå deler vi på en golden retriever.

Det er ikke fordi vi er late. Det er fordi systemet belønner det trygge. Hunden krever mindre. Den tåler usikker inntekt, «små» leiligheter og lange arbeidsdager. I et samfunn som stiller stadig høyere krav til barneoppdragelsen, tåler tilsynelatende barn ikke det samme.

Demografiske endringer er kanskje faretruende for Norge på lang sikt. Men i dette øyeblikksbildet forsøker unge å få hverdagen til å gå opp med boliglån, tidsklemme, et uforutsigbart jobbmarked og en mulig global finanskrise rett rundt hjørnet. Det er vanskelig å planlegge å få barn når adgang til en tomannsbolig forutsetter at du har rike foreldre.

Samtidig er vi redde for å være alene. Men vi tilbringer stadig mer tid hver for oss. Hunden er blitt den gylne middelvei. Der ungen holder deg våken hele natten, kan hunden være alene hjemme i fem timer. Den trenger ikke nye skolebøker, barnehageplass eller ekstra soverom. Den blir aldri en frekk, hormonell tenåring.

Barn som et felles ansvar

Jeg skjønner godt at mine jevnaldrende ikke tenner på tanken om å etablere seg i dagens økonomi. Folk får barn når de har penger på konto, jobben er fast og barnehagen ikke spiser opp lønnen.

Når samfunnet slutter å stille opp for barna, slutter folk å få dem. Ikke fordi de ikke vil, men fordi det ikke gir mening å satse på en fremtid man forventes å bære alene.

Foreldre står i dag midt i et system som krever at de både skal forsørge, oppdra og prestere, helst samtidig, og helst uten å forstyrre. Samtidig omtales barn som et privat valg med personlige konsekvenser. Som om de ikke også er en forutsetning for alt vi bygger videre på.

Hvis vi vil at flere skal få barn, må vi gjøre mer enn å reparere ordninger. Vi må gjenopprette forståelsen av barn som et felles ansvar, ikke bare i politikken, men i kulturen. Vi må slutte å spørre hva foreldre trenger å tåle, og heller spørre hva samfunnet skal bidra med.

«It takes a village to raise a child», sies det. Men landsbyen er borte. Den er blitt et byråkrati. Et regnestykke. Et stille fravær i oppgangen.

Det må være like selvsagt å stille opp for barna som å lufte hverandres hunder.

For det er fortsatt ikke chihuahuaen som fører slekten videre.