Er de politiske prosjektenes tidsalder forbi?

Norge er ved ett tidsskille. Vi går inn i tiårene der oljeinntektene våre vil avta, vi får flere eldre og færre unge som tar vare på dem, og over det hele ruver en klimakrise og geopolitisk situasjon som truer oss mer enn på lenge. Det vi får i stedet er usammenhengende og fragmenterte politiske vedtak som ofte justerer smått på tinges tilstand heller enn å peke ut en tydelig retning.

Det kanskje tydeligste eksempelet er regjeringen sin “Plan for Norge”, APs versjon av en regjeringsplattform for denne perioden. Du må gjerne lese den, men det lærer deg ikke mye. Det står vagt om prioriteringer, men ikke mange nye tiltak, og mange av de som er der er totalt intetsigende.

Det grunnleggende problemet er at dette visstnok skulle være det viktige styringsdokumentet som viser hvorfor akkurat AP skal styre landet, men nesten alle de 14 sidene står ting de fleste nok er enige i. Enigheten kommer nemlig ikke av hvor genialt planen er, men hvor platt og intetsigende den er.

Dette er i stor kontrast til tidligere regjeringserklæringer, som Hurdalsplattformen, som var på over 80 sider og inneholdt tidvis detaljerte og konkrete punkter. Man kan nok mene at dette er for mye og for bindene, og det stemmer nok. Samtidig så var det tydelig hvor regjeringen ville at vi skulle, mens regjeringens Plan for Norge ikke viser det.

Et annet eksempel er forhandlingene over statsbudsjettet, mellom de såkalte “tutti frutti” partiene. Som daværende leder av grønn ungdom satt jeg i stortingsgruppen til MDG og var tett på forhandlingene, i tillegg til å følge dem som alle andre politiske nerder. Det mest frustrerende for meg var at koalisjonen som vant valget var såpass fragmentert at man ikke klarer å peke på et felles langsiktig prosjekt.

I tutti-frutti forhandlingene var man enig om noen ting, men til slutt handlet det også om å nulle ut hverandres seiere. Man endte med en seanse om et MDG-gjennomslag, en olje-kommisjon som skal se på og foreslå en plan for omstilling i Norge.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet sa at dette ikke hadde noe å si, mens vi i MDG nærmest fremmet det som om man hadde fått vedtatt all MDGs oljepolitikk. I opposisjonen var kampen om sannheten nesten lik, der Venstre var helt enig med Senterpartiets versjon, mens FrP plutselig var enig med MDG om at kommisjonen betydde siste kapittel for oljenæringen.

Sannheten er forøvrig noe midt mellom, som er at kommisjonen kan komme til å flytte omstillingspolitikken vår noe på sikt, men først og fremst legge noen premisser i bunn som gjør oljedebatten vår bedre. Kranglingen om hva vedtaket egentlig betyr viser likevel at vi er langt unna ett felles og tydelig prosjekt.

Det er ganske langt fra realiteten i det rødgrønne samarbeidet for 20 år siden, da SV, SP og Arbeiderpartiet sammen oppdaget seg et prosjekt med tydelige felles satsninger. I tillegg til å gjøre det lettere å gjøre nødvendige endringer i politikk som tar tid, skaper et tydelig politisk prosjekt også bedre debatter, fordi det blir tydelig hva man faktisk debatterer.

Noen peker på at dette handler om “tutti frutti” og “rødgrønt kaos”, men dette er realiteten uansett koalisjon. Det er bare å se på Venstres utallige og motstridende utspill om sammarbeid i valgkampen som eksempel.

Denne dynamikken skaper både dårligere politikk, mindre evne til samfunnsendring, men også et demokrati som i større og større grad handler om hvem man er mot, heller enn hva man er for.

For mens AP og SP blir angrepet på at de skal samarbeide med MDG og Rødt, blir Venstre angrepet for at de skal samarbeide med Frp. Det er legitime poenger når man skal velge parti, men det skaper også en dynamikk der partier i større og større grad er opptatt av å utelukke hverandre fra samarbeid for å “vise” at man ikke er sammen, enn å ta Norge videre.

Dette er et problem som gjelder hele norsk politikk, og jeg er ingen moralsk overherre her selv. Mitt eget parti, MDG, hadde tross alt stopp Sylvi som en av våre slagord i valgkampen, og jeg får fortsatt kommentarer fra venstrefolk som mener det var ugreit å poengtere at Venstre skulle samarbeide med et gigantisk FrP.

Problemet er ikke disse argumentene i seg selv, men at politikere blir så redde for angrepene at man ikke tørr å knytte de båndene som er nødvendig for å skape et felles og tydelig samfunnsprosjekt.

Jeg kan også legge til at statsbudsjettet ble bedre av å få hele tutti-futti koalisjonen med fra ett MDG-perspektiv. Likevel, våre utfordringer som samfunn er mye større enn som så, og krever at man tenker lengre enn neste budsjett.

Uansett om det blir borgerlig kaos eller tutti frutti som styrer landet er det et tankekors at vi ikke har en politikk som klarer å tenke lenger enn ett budsjettår av gangen. Det er også et tankekors at vi har et politisk landskap der vi i mindre grad diskuterer et helhetlig politisk prosjekt, men heller fragmenterte kamper.

Godteriskålen tross alt blir best når de røde og grønne, eller forsovet de gule og blå tutti-frutti bitene kommer sammen i godteriskålen og gjør hverandre bedre, heller enn å nulle hverandre ut.