Er drivstoff blitt dyrere og dyrere? Nei, premisset holder ikke.

Avgiftsreduksjonen på drivstoff har åpenbart hjulpet noen, men som tiltak treffer det dårlig, mener kronikkforfatteren. Foto: Lise Åserud, NTB

Politikerne bør heller se på den virkelige krisen som «ingen» snakker om.

La oss starte med problemet som forårsaket det hele: drivstoffprisene. Som følge av geopolitiske konflikter økte oljeprisen brått, og dermed økte også pumpeprisen på bensin og diesel. Da var det hele i gang. Krav om kraftige kutt i statlige avgifter ble på rekordtid innvilget av stortingsflertallet. Prislapp for fem måneder: 6,7 milliarder kroner. Stormen roet seg.

Som økonom er man nærmest programmert til å se på effekten av dette og hva pengene alternativt kunne vært brukt på. Og enda mer interessant: Er premisset for avgiftskuttet riktig? Er drivstoff bare blitt dyrere og dyrere?

Det siste først: Hvordan har drivstoffutgiftene utviklet seg de siste 25 årene? Ved å sammenligne prisen på bensin med lønnsutviklingen i samfunnet viser det seg at man i 2001 måtte arbeide 3,7 minutter for 1 liter bensin, mens man i 2025 måtte jobbe 3,3 minutter. Her ligger en literpris på 22 kroner til grunn. Etter krisen økte prisene med cirka 4 kroner, og man måtte da jobbe 3 minutter og 55 sekunder for samme liter. Med et forbruk på 6 liter om dagen resulterte denne krisen i 24 kroner i økte utgifter for en helt normal bilist. Eller sagt på en annen måte: drøye 4 minutter lengre arbeidsdag.

Så var det premisset for avgiftskuttet. Har bensinen aldri vært dyrere? Med 25 kroner literen tilsvarer det pumpeprisen i 1994. Før den tid var bensinen vesentlig dyrere, korrigert for kjøpekraft. Premisset holder ikke!

Halvering av matmomsen

På samme måte som med drivstoff sies det at mat heller aldri har vært dyrere. Det merkes virkelig på lommeboken. Men er det sant? Statistikerne i Statistisk sentralbyrå (SSB) mener noe annet. Fra å måtte jobbe 8 minutter for en viss mengde mat i 2001 har tiden gradvis minket til 5 og et halv minutt. Vi har med andre ord aldri arbeidet mindre for middagen på bordet.

Hvorfor da redusere matmomsen? Hovedargumentet har vært å hjelpe de «fattige» – det vil si barnefamilier med lav inntekt og minstepensjonister. Fine tiltak, men spørsmålet er om de treffer godt.

Erfaringen etter momsreduksjonen på 10 prosent i 2001 er at prisnedgangen ble kortsiktig, og at verdikjeden, bestående av bønder, matvareprodusenter og butikkjedene, stakk av med en stor andel av gevinsten.

Avgiftsreduksjonen på drivstoff har åpenbart hjulpet noen, men som tiltak treffer det dårlig. Årsaken er også her at de fleste nordmenn har «penger på bok» og lever godt med forbigående utgiftsøkninger.

Når det gjelder halvering av matmomsen, fra 15 prosent til 7,5 prosent, er den årlige kostnaden estimert til 14 milliarder kroner i tapte inntekter for statskassen. Det kan da umulig være en god idé?

Alternativkostnaden

Jeg er økonom og tilhenger av en utilitaristiskutilitaristiskEn etisk teori som hevder at en handling er moralsk riktig bare hvis den maksimerer nytte. tankegang. Derfor mener jeg at den eneste saklige måten å vurdere «godheten» av et tiltak på er å se på nytten det kunne hatt i beste alternative anvendelse av de samme midlene, altså 14 milliarder kroner. Det finnes ingen fasit, men et aktuelt forslag kan være å løfte alle mennesker i Norge over EUs fattigdomsgrense. Kostnaden for dette er skissert til 13,3 milliarder kroner. Her vil også barnefamilier inngå. Utelukkende å løfte alle barnefamilier over fattigdomsgrensen vil ifølge SSB koste en brøkdel av dette beløpet.

Ifølge Sylvi Listhaug (Frp) er begrunnelsen for å bruke 14 milliarder kroner på billigere mat at dette vil hjelpe lavinntektsfamilier. Vi ser at prisen på de to forslagene er den samme. Jeg ser frem til å høre Listhaug eller Trygve Slagsvold Vedum (Sp) forklare hvorfor en noe redusert pris på mat skal gjøre mer for å bekjempe fattigdomsutfordringen enn et tiltak som faktisk utsletter den.

Når vi sammenligner disse forslagene, ser vi hvor lite målrettede tiltakene ved avgiftslettelser er. Da er det temmelig åpenbart at det ligger andre hensikter bak. Uansett hensikter kan det være fristende å kalle det offentlig sløsing.

Elefanten i rommet

Ved å sammenligne prisutviklingen på ulike nødvendighetsgoder i en 25-årsperiode ser vi at bensin, mat og elektrisitet har en rimelig lik utvikling. For å få sammenlignbare tall er det tatt utgangspunkt i året 2001, der prisen er satt til 100 prosent for alle godene. Prisen i 2025 for de tre nevnte godene utgjør mellom 70 og 99 prosent av prisen i 2001. Strøm har her gått ned minst i pris, men sammenligner vi dagens pris med prisen i 2010, var den 19 prosent dyrere for 16 år siden.

Oppsummert ser vi at tre viktige nødvendighetsgoder, strøm, mat og drivstoff, ligger nå i snitt drøye 20 prosent rimeligere enn tidlig på 2000-tallet!

Foto: Gustav Hårtveit

Bolig derimot har økt med 37 prosent, korrigert for kjøpekraft. Man må altså nå arbeide omtrent 17 prosent kortere tid for å få råd til 1 liter bensin, og 30 prosent mindre tid for en viss mengde mat. Samtidig må man arbeide 37 prosent lenger for å få råd til 1 kvadratmeter bolig. Når vi i tillegg vet at vi bruker over 30 prosent av lønnen på bolig, og at lavinntektsfamilier er helt oppe i 43 prosent, er det åpenbart der samfunnet har noe å hente.

Vi bør forvente at politikerne, uansett parti, tar samfunnsansvar og sørger for å iverksette tiltak som faktisk hjelper gruppene i samfunnet som sliter med å få økonomien til å gå rundt. Det samfunnsansvaret oppfyller de ikke så lenge de hiver seg på populistiske stemninger der premissene ikke har rot i virkeligheten. På sikt vil slike skatte- og avgiftslettelser være med på å svekke velferdsstaten. Samtidig bidrar tiltakene til økende forskjeller i samfunnet snarere enn å redusere dem.

Boligpolitikk er ingen enkel materie, men det er definitivt stedet å starte dersom man virkelig ønsker at flest mulig skal kunne leve et anstendig liv. Til syvende og sist må vi heie frem politikere som er klarsynte nok til å se den virkelige elefanten i rommet, og som har mot og struktur til å håndtere den.