Et gufs fra fortiden

Flere av tiltakene er dessuten stikk i strid med prinsippene i CRPD (FN-konvensjonen for mennesker med funksjonsvariasjon), som Stortinget nettopp vedtok inn i menneskerettighetsloven.

Tiltakene vil kunne gå ut over de menneskene vi er glad i. Vi kjemper for rettighetene til mennesker som er født i en kropp og med et sinn som gjør det vanskelig å kjempe for seg selv. Derfor blir det vår utrettelige oppgave å snakke for dem.

Dette handler spesielt om forslaget om å endre føringene til Husbanken. Dette handler om tilskudd til bolig for de som ikke har mulighet til å etablere dette selv, og til kommunene, for denne type sosial boligbygging. Per i dag er føringene formulert rundt at man skal unngå institusjonspreg, og bolig skal plasseres i gode og ordinære bomiljøer. Kommisjonen mener at dette er for mye forlangt, og at det begrenser kommunens handlingsrom.

Kristiansand kommune har i denne sammenhengen vært forut for sin tid. Her har vi over lengre tid, gjennom vårt gode samarbeid med enhet for habilitering i kommunen, blitt kjent med situasjoner hvor mennesker som har trygge hjem, må gi disse opp for å flytte sammen med andre mennesker de ikke kjenner, i større enheter. Vi opplever dette som en prosess hvor personen selv ikke har noen reell mulighet til et alternativ, altså i praksis utøves det tvang fra kommunens side. Selv om de ansatte forsøker å gjøre dette på en så skånsom måte som mulig, er resultatet dessverre det samme. Det er her menneskerettighetsbruddet er et faktum. Hvordan hadde du opplevd det, dersom dette rammet deg?

Argumentasjonen administrasjonen i Kristiansand fører, er i siste instans økonomisk. Det er med andre ord en prioriteringssak. Etterlevelsen av grunnleggende menneskerettigheter kan ikke være et økonomisk spørsmål i ett av verdens rikeste land. Mennesker med utviklingshemming er på ingen måte noen andresortering av mennesker; de er verdt like mye som alle andre.

Da HVPU-reformen ble gjennomført, var det et resultat av en lang kamp for utviklingshemmedes rettigheter. Utrettelig innsats ble lagt ned for å fjerne de store, forhistoriske sentralinstitusjoner, hvor våre kjære ble «gjemt bort» fra storsamfunnet og «oppbevart» gjennom hele livsløpet sitt. Både pårørende og fagfolk sto sammen i denne kampen, og fornuften seiret til slutt. Retten til å bo i sin hjemkommune, som en inkludert del av samfunnet, ble realisert. Dette handler om menneskeverd. Å anerkjenne at også mennesker som har en utviklingshemming, har behov for å kjenne tilhørighet og fellesskap i en kjent kontekst, ha et eget sted å bo, der de kan få den hjelpen de trenger i trygge rammer, er for oss en selvfølgelighet. Dette er tydeligvis ikke et syn flertallet i kommunekommisjonen deler.

Vi vil rope varsku til dette forslaget. Det er etter vårt skjønn toppen av kynisme å søke besparelser fra mennesker som ikke kan stå opp for egne rettigheter. Våre kjære kan ingenting for at de er født som de er. De er de menneskene vi som samfunn skal hegne om, for de representerer mangfoldet, og de har lidd nok.